Remy var sikker på at fotballen skulle få ham bort fra rusmisbruket. Det gjorde den ikke. Og i Fyllingsdalen sitter familie, slekt og flere hundre kamerater og kjenninger igjen med millioner av spørsmål og flere tonn savn.

FRODE BJERKESTRAND OG GARD STEIRO frode.bjerkestrand@bt.no

Og det er skingrende urettferdig. Remy Andri Pambou fra Fyllingsdalen ble bare 29 år.Men dersom det finnes en himmel, spiller Remy trolig sentral midtbane på elitelaget der oppe. Remy var en glimrende tekniker, kjapp og elegant, veltrent og sterk. Snill tvers igjennom. Og slett ikke noe råskinn. Slett ingen sliten sutrepave.Og han var alt for ung til å dø. 5. oktober 2000. Klokken er litt over fem om ettermiddagen. Ved enden av parkeringsplassen utenfor Rimi-butikken i Løvåsveien sitter Remy i førersetet i pappas grå Mercedes. Han har bøyd hodet bakover, stirrer oppover, mot et punkt langt bortenfor taket, opp mot skyene et sted.I fanget har han en Olden-flaske med vann. Og en sprøyte. "Kamerater" har trolig tatt med seg resten av brukerutstyret. Og stjålet Remys mobiltelefon med det samme. De "kameratene" han bare skulle gjøre vennetjeneste for. Og som ga ham den aller siste dosen som betaling.Etter om lag en time kommer to kjenninger forbi. De ser Remy sitte der, taus og stille. De haler ham ut. Prøver å få liv i ham. Ringer etter ambulanse. Om lag klokken 18.20 kommer storesøster Veronica og svoger Svein Sundfør kjørende fra sentrum over Puddefjordsbroen. Ut av Løvstakktunnelen kommer en sykebil med blålys og sirene. — Å herregud. Der kjører de med Remy, tenker Veronica plutselig. Men slår det fra seg.Men Remy døde akkurat der. I den ambulansen. Livet blir aldri det samme. Pappa Paul, mamma Frøydis og søstrene Veronica og Antonia, svoger Svein, to små nieser, mormor, familien i Bergen og på Kypros, flere hundre kamerater og kjenninger sitter igjen med millioner av spørsmål og flere tonn savn.- Lørdag skulle vi se på gravstein. Det var nesten verre enn begravelsen. Det er helt utrolig at jeg aldri skal se ham komme løpende opp trappen her igjen, sier Frøydis. - Altfor mange lever i den tro at dette bare skjer med alle andre. Ikke med meg selv, ikke med min bror, min søster, min datter, min sønn. Det er fremdeles utrolig mange som har den holdningen, sier Veronica. Det singler høyt i glass. Og termopanruten i H.P. Matsenter i Fyllingsdalen slår synlige sprekker. Det er 1976, og Remy og kameratene begår sin aller første rampestrek. I fullt dagslys. Og gutta blir tatt på fersk gjerning.Foreldre kommer kjapt ilende til, og en etter en får de guttene sine til å hevde at det "ikke var min stein" som traff vinduet.Bortsett fra en liten bøtteknott på fem år: - Min stein traff i alle fall, sier Remy.- Sånn var han, sier mor Frøydis. - Han kunne være en skikkelig rabagast. Men samtidig var han ærlig, og snill tvers gjennom. Og han hadde en utrolig rettferdighetssans.- Men han var samtidig ganske naiv. Noen ganger måtte han nesten beskyttes mot seg selv, mener Veronica. Remy er gravlagt på kirkegården i Fyllingsdalen. Gravplassen er som et melankolsk midtpunkt. Herfra er det kort vei til alle steder Remy hadde befatning med. Barndomshjemmet i Dag Hammarskjøldsvei. Huset på Sikthaugen. Skolen. Fotballplassen. Og parkeringsplassen utenfor Rimi-butikken.Mor og far Pambou traff hverandre i London i 1965, der Frøydis jobbet på hotell og Paul jobbet på verksted. De giftet seg året etter, og dro til Bergen for godt i 1969. Men pappa Paul har alltid hatt et sterkt og nært forhold til hjembyen Limassol. Og det gikk i arv. Remy hadde en solid oppvekst, og ble mektig stolt av å være halvt gresk.- Han var den mest greske av oss, for å si det sånn. Han var veldig følsom, veldig knyttet til familien. Og da vi var små og skulle hjem fra ferie på Kypros, var det alltid han som tok det tyngst. Han storgråt hver gang, forteller Veronica. Det koker på hjemmebanen i Limassol. Det er seint i mai 1995 og Apoel har nettopp blitt cupmester. Banker Apollon 5 - 2, og det rister i reservebenken. Der sitter Remy Pambou og jubler med. Egentlig skulle han vært på banen. Han har spilt alle kvalifiseringskampene, men i en seriebatalje uken før har han fått en kraftig neseskade. Så han sitter på benken og jubler. Det er likevel stort. Remy Pambou er 24 år gammel og cupmester, og er et velkjent navn i sitt andre hjemland.Hjemme i Bergen har han vært stortalent siden lilleputtdagene i Løv-Ham. I tenårene blir Remy fotballguru i Fyllingsdalen. Han blir tatt ut til kretslaget flere ganger, og til landslagssamling en gang. Og han sparker seg oppover. Høsten 1988 reiser han på fotballskole på Mallorca i ett år. Remy er 17 år gammel, og allerede intenst ambisiøs og innbitt. Så til de grader at noen lagkamerater lurer på om han ikke tar det litt for seriøst. Remy kan bli alvorlig forbanna på seg selv dersom han ikke får det til. Høsten 1989 begynner Remy i Branns juniorstall. I 1990-91 får han U-kontrakt med klubben under trener Teitur Thordarson. Teitur har stor sans for Remys stil.Men det varer ikke lenge. Teitur blir en av mange trenere Brann forbruker på den tiden. Og Remy kommer ikke godt overens med etterfølger Kalle Bjvrklund. Hater å sitte på benken, og flytter etter hvert hjem til Fyllingen og Løv-Ham.- Han taklet ikke motgang så veldig bra. Og han ble fort rastløs, sier søster Veronica. Men bare et par år senere er han cupmester på Kypros. Og det hjelper. En stund. 447,146 mOnsdag den 11. oktober 2000 klokken 12.00 er det begravelse i Første Metodistkirke i Fyllingsdalen. Dødsfallet har rystet hele Dalen til roten.Lengst fremme i kirken sitter Paul og Frøydis, totalt knust. Men etter en stund løfter Paul på hodet og sier: - Snu deg Frøydis, og se på alle menneskene .For det er et formidabelt fremmøte. Flere hundre mennesker. Svart av folk, både inne i kirken og utenfor. Et mumlende sjokkert sørgehav. Og alle lurer på det samme. Hvordan i all verden havnet Remy her? Ingen aner noe. Det er søndag 5. desember 1999, og Remy har nøyaktig ti måneder igjen å leve. På denne dagen rakner alt. I firetiden om ettermiddagen hører Paul romstering i underetasjen. Paul skal på jobb, og tar seg en dusj. Da han er ferdig, tar han en titt inn i tv-stuen. Det ser underlig ut.Der sitter Remy i sofaen og sover. En kamerat av ham sitter på en annen stol og stirrer intenst inn i dataskjermen. Selv om den er slått av. Remy kvikner til etter hvert, og de to tjommiene tar seg en tur ut i frisk luft. De trenger det sikkert.Men Paul kikker nærmere etter. Og ved siden av sofaen, der Remy har sittet, finner han en tom sprøyte.- Taket raste ned i hodet på meg, sier Paul. - Jeg kjørte rundt en stund. Lurte på hvordan jeg skulle fortelle familien om dette.Senere på dagen kommer Remy hjem til søster Veronica. Det er der han bor for tiden, der han pleier å spise middag. Innrømmer på stående fot hva han har rotet seg bort i.På legevakten den kvelden ligger Remy og fryser, skjelver som et lite barn. Remy, som aldri har vært særlig opptatt av rus, er sprøytenarkoman. Så kommer alt frem. Grunnen til at Remy har vært så oppfarende, rotete og upålitelig den siste tiden. Skolen går det skeis med. Og studielånet er brukt på helt andre ting enn studier.Motgangen begynte kanskje allerede sommeren 1995. Da avbrøt han oppholdet hos Apoel på Kypros. Remy hadde funnet den store kjærligheten hjemme i Bergen allerede da han kom hjem fra fotballskolen på Mallorca som 17-åring. Og denne sommeren ga Remy opp proffkontrakten på Kypros for å prøve og berge forholdet. Men slik gikk det ikke, til Remys store fortvilelse. Til gjengjeld ble han tatt inn i Brann igjen. Og gjorde det ikke så verst. - Han var en veldig målbevisst og seriøs spiller, sier Kjell Tennfjord, som var Brann-trener den gangen.- Det var aldri noe problem med ham. Men han ble utrolig skuffet dersom han ikke lykkes, sier Tennfjord.Som også er sjokkert. - Det er forferdelig å konstatere at det fremdeles finnes folk som mener det er greit å prøve dop, at ikke det kan skade. Bare se på Remy. Han er ikke her for å fortelle om det lenger, sier Tennfjord. Fotballkarrieren gikk på dårlig diesel. Og Remy ble mer partyløve enn han hadde vært før. Og i 1997 begynte han første gang å flørte med hasj og amfetamin. Nachspiel-dop og nytt miljø.Etter en stund flyttet han hjemmefra. Opp til et sted de fleste i Fyllingsdalen kalte "Ørneredet". Et slags kollektiv for virkelighetsfjerne tanker og dårlige drømmer.Det varte et halvt år. I 1998 flyttet han hjem igjen, fast bestemt på å restarte hele livet sitt. Kjøpte seg drømmebilen. En Jeep Cherokee. I tillegg fikk han gordonsetteren Vinci av moren til eks-kjæresten, som fremdeles var en av Remys beste venner. Remy skulle gå seg frisk på Byfjellene. Og drømte om å klatre store fjell i Jotunheimen.Det ble mange slike drømmer etter hvert. Men virkeligheten spilte ikke på lag med Remy det aller siste året.

En dag i femte klasse kommer Remy hjem fra skolen i raseri. Han er inderlig forbanna på frøken. Bestekameraten, klassens vittigpropp, har fått storkjeft av frøken, og Remy finner seg ikke i det. Remy snakker om det i dagevis, og glemmer det aldri.18 år senere ligger bestekameraten der, i en kiste. Det er juni 2000, og vitsemakeren fra femte klasse er ikke mer. Han tok livet sitt for noen dager siden. Og Remy står der i kirken og holder tale for kameraten sin. Han forteller høyt og klart til hele den sørgende forsamlingen at han vil reise til Kypros og satse på fotballen igjen, for å komme seg vekk.- Og går det bra, skal jeg dedikere det til deg, sier han, og tenker på kameraten sin. Så drar Remy til Kypros for å spille fotball igjen. Skal trene med eliteklubben Olympiakos hele den siste sommeren.- Remy var helt sikker på at fotballen skulle få ham bort fra rusmisbruket, sier Frøydis.

Det gjorde den ikke. Det er mandag 2. oktober 2000. Remy henger rundt halsen på mor Frøydis og gråter. Trygler om hjelp. I de ti månedene som er gått har Remy hatt flere sprekker, men har fått smått med profesjonell hjelp. Fordi han er fersk sprøytenarkoman. Og fordi han ikke er kriminell.I tillegg ble Remy sendt hjem fra Kypros uten ny fotballkontrakt i september. Han er til og med kommet på kant med moderklubben Løv-Ham. Så der står veggen.Tirsdag 3. oktober, og Remy skjønner hva som må til. - Dette klarer jeg ikke alene. Jeg må ha hjelp, ber han.Og familien bestemmer seg for å prøve siste halmstrå. Sende Remy av gårde, til behandling på en av Dianova-klinikkene i Europa. På egen regning om det trengs. Onsdag 4. oktober ligger Remy på sofaen nesten hele dagen.- At jeg av alle personer skulle ende opp slik! At jeg skulle begynne med dette dritet! Jeg har jo alltid fordømt det! roper han.Torsdag 5. oktober er Remy klar. Virker mer motivert enn noen gang. Remy drar først og trener med en kamerat. Senere kjører han til lege for å ta blodprøve for Dianova-søknaden sin.Og klokken 16.15 spør han om å få låne den grå Mercedesen. Skal bare ut en tur. - Ikke finn på noe da! Roper pappa Paul etter ham.- Nei da, jeg skal jo på trening i morgen, svarer Remy. Tar med seg et eple og går. Skyldfølelsen ligger fremdeles tung over hele Fyllingsdalen. Og hundrevis av mennesker spør seg hvorfor Remy og hvordan Remy. Men det finnes ingen enkle svar, ingen enkle løsninger.Bare det sinnssyke faktum at heroin nå er så vanlig og tilgjengelig i Bergen at nesten alle kan bli offer. At sprøytenarkomane ikke bare kommer fra elendige hjem og dør ensomme i parker.- Remy skyldte i alle fall aldri på andre enn seg selv, sier mor Frøydis.- Remy var god, sier storesøster Veronica. - Den eneste han var stygg mot var seg selv Det er midt i juni år 2000. Remy har gått og lagt seg. Men på døren i første etasje finner Paul og Frøydis et innrammet bilde hengende for seg selv. Et hvitt ark, et lite foto av Remy, og en tekst i optimistiske bokstaver: "Til verdens beste foreldre. Jeg håper å gjøre dere stolte av meg igjen. Du pappa er jeg stolt av fordi du er min far. Og du mamma er jeg stolt av fordi du er verdens vakreste og snilleste mor. Hilsen deres sønn som prøver å være en sønn."

FØR HAN BLE FELT: Fotballtalentet Remy følte seg sterkt knyttet til far Pauls hjemland Kypros. Derfor prøvde han seg som fotballproff på eliteserielaget Apoel i 1995.Foto: Privat