Av Frode Davidsen

Hvorfor fotball som idrett og spill engasjerer så mange skal jeg ikke komme inn på her, men uten å overdrive tror jeg vi kan si at fotballen i dag, på en eller annen måte, spiller en rolle i de fleste menneskers liv. På godt og på ondt.

De positive sidene ved fotballen skal jeg la ligge. Etter hvert er de blitt så allment aksepterte at en til tider kan lure på om ikke også andre sider ved denne idretten bør komme mer frem i lyset. For å belyse mitt poeng, er det naturlig å stille noen spørsmål. Hvordan preges hverdagen til familier med barn som i tidlig alder blir engasjerte i fotball? Er det f.eks. bare greit at barn ned i 6-årsalderen trener fotball og spiller kamper? Hverdager starter kampene ofte før mor eller far har rukket å komme hjem fra jobb. Hva med alle helgene, der familien fungerer som heiagjeng for smårollingene? Styres ikke barna vel tidlig inn mot konkurranse, der målet er å vinne flest mulig kamper? Fører ikke dette organiserte vanvidd til at uforpliktende barneår og viktig tid sammen med familien blir erstattet med ensidig aktivitet, der den øvrige familie ikke deltar i annet enn å være heiagjeng eller pølse— og kaffeselger på sidelinjen?

Som leseren for lengst har skjønt, så ligger svaret i spørsmålsformuleringen. For å utdype mitt poeng, la oss se nærmere på disse påståtte negative sidene ved fotballen i tidlige barneår. Det kan være passende å begynne med den daglige virkelighet for mange barnefamilier og vårt forhold til idretten i vårt bomiljø. De fleste har i sitt nærmiljø et eller flere idrettslag. Lagene drives forskjellig, ofte med sterkt fokus på typiske særidretter, idretter som fenger mange. Fotballgruppen(e) er en typisk særidrett i denne sammenheng. Fotballens status i mediene, blant foreldre og i kameratflokken fører til at barna tidlig dras inn i miljøet, Idrettsskole, allidrett, barneidrettsgrupper må ofte vike for barnas/foreldres ønske om tidlig å begynne med fotball. Konsekvensene av dette blir bl.a. at Norges Idrettsforbunds målsetting om allsidig fysisk aktivitet for barn og på barnas premisser frem til minst tiårsalderen blir til de grader tilsidesatt. Trenernes og ofte foreldrenes behov, for svært tidlig å gjøre barna konkurranseorienterte og findrillet på en enkelt idrett, der det viktigste målet er å vinne over konkurrentene, får altfor stort fokus.

Sammenhengen mellom en trinnvis og allsidig motorisk utvikling må vike til fordel for ensidig belastning av muskler og ledd i unge barnekropper. Gjennom allsidig lek (gjerne innenfor ulike idretter) stimuleres mange sider ved barnas utvikling, f.eks. balanse, koordinasjon, reaksjon og hurtighet. Motivasjon til aktivitet stimuleres gjennom mestring av ulike og sammensatte bevegelser. Tidlig spesialisering i en enkelt idrett som fotball tilfører ikke barna den nødvendige allsidighet, noe de alle vil få bruk for i mange sammenhenger senere i livet. For tidlig spesialisering gir barna et altfor begrenset bevegelsesutvalg. Ikke minst vil dette virke inn på de kravene en forventer av en fotballspiller når han/hun senere evt. velger å spesialisere seg.

Allsidig bevegelseserfaring vil øke barnas muligheter til å hoppe over til en annen idrett når som helst, og uten å få følelsen av at de må starte helt på nytt. Den tidlige spesialiseringen i fotballgruppen kan være med på å ekskludere barn, som av ulike grunner ikke ønsker en så tidlig målretting mot én aktivitet. For barna blir dette derfor ingen god sosialiseringsprosess.

Medlemskapet i fotballgruppen har høy status hos barna. Den som ikke er innenfor, er eller kan føle seg utenfor. Tanken om å samle barn i nabolaget, skoleklassen eller liknende for sammen å drive fysisk aktivitet er i utgangspunktet kjempebra. Mitt poeng er å vise at det følger mye ansvar med på lasset. Ikke alle instruktører/trenere klarer å leve opp til dette ansvaret. Altfor ofte ser vi klare eksempler på det. Et felles mål må være et ja til initiativ for å aktivisere barna, men et klart nei til for tidlig spesialisering i en enkelt idrett. Aktivitetene som velges må foregå på barnas premisser, og stå i forhold til utviklingstrinnet de er på. Instruktørene må sørge for at mestring foregår gjennom motivasjon. Klarer en dette, er sannsynligheten større for at barna beholder gleden ved å drive idrett også gjennom ungdomsårene - og ikke minst senere i livet.