Men det koster, og det skal visst ikke bli billigere. Til tross for fagre løfter i vår, har ikke regningen sunket med ett øre foreløpig. Tvert imot ble vi nylig informert om at småbarnstillegget (på 600 kr måneden for barn mellom 1 og3 år) bortfaller fra og med inneværende måned. Dette til fordel for kontantstøtten, som fra samme tidspunkt økes tilsvarende (til 3600 pr. måned). Ovennevnte er skuffende nyheter for småbarnsforeldre med barnehageplass, men en fra før stram økonomi. En ytterligere satsing på kontantstøtteordningen er dessuten for meg, og mange med meg, vanskelig å forstå av flere grunner!

Kontantstøtten har som hensikt å gi foreldre mulighet til å velge å være hjemme med sine barn (frem til fylte 3 år). Unektelig en god tanke umiddelbart. Mine innvendinger til ordningen er likevel mange. Kontantstøtten bidrar nok til å gi noen foreldre; kanskje særlig mødre større fleksibilitet i hverdagen. Det kan imidlertid settes spørsmålstegn ved om dette tilskuddet til familieøkonomien gir en reell valgmulighet. (Neppe for familier med store utgifter til for eksempel studielån). Verre er det at en stor andel kontantstøttemottakere i realiteten ikke er hjemme med sine barn. Det er nemlig ingen forutsetning for å motta støtten, merkelig nok. Så lenge barnet ikke har plass i en barnehage med offentlig tilskudd, klirrer kontantstøtten inn på konto hver måned. Mange småbarnsforeldre som jeg kjenner, mottar kontantstøtte med bismak. For dem blir kontantstøtten som et plaster på såret å regne for barnehageplassen de så sterkt ønsker for sitt barn, men ikke får. Jeg kjenner også til foreldre som med ambivalente følelser har måttet avslå tilbud om barnehageplass, til fordel for dagmammaordning, av økonomiske årsaker. De ser seg rett og slett ikke råd til å «gå glipp av» kontantstøtten. For denne gruppen foreldre har ikke ordningen åpnet opp en valgmulighet, men snarere ført dem opp i et vanskelig dilemma. Det er altså nærliggende å tenke at kontantstøttemidlene, som nå altså økes ytterligere, i stor grad besørger gode eller mindre gode, «svarte» eller «hvite» barnepassordninger i privat regi. Dette, mens svært mange av mottakerne hadde foretrukket helt andre familiepolitiske prioriteringer.

Det som likevel er mest bekymringsverdig med denne ordningen er etter mitt kjønn det faktum at den kan bidra til at grupper av barn, som av ulike grunner hadde profittert ekstra på å få gå i barnehage, kanskje ikke blir gitt denne muligheten. Det kan altså tenkes at kontantstøtten mot sin hensikt bidrar til å forringe snarere enn å forbedre mange barns omsorgssituasjon på dagtid. Jeg spør: Kan dette være meningsfull bruk av offentlige midler? Etter min oppfatning vitner dette om et feilslått familiepolitisk grep. Sats i stedet på barnehagetilbudet!

Av Hilde Dyrkorn Engan