Av Henriette Christie Ertsåshovedfagsstudent i molekylærbiologi på Virussenteret i Bergen.

Hvorfor finnes det ennå ingen hiv-vaksine, og hva er forskjellen mellom en forebyggende vaksine og en behandlende vaksine?

En forebyggende vaksine er det stikket vi får hos sykesøster som barn, det gir oss immunitet mot for eksempel: meslinger, røde hunder og tuberkulose. Etter en snufsete uke med influensa har vi utviklet immunitet mot årets influensa. Ved vaksinering derimot erverver du samme immunitet uten å bli syk.

Immunapparatet husker alle fremmede inntrengere og er bedre rustet neste gang mikroben angriper. Du unngår ikke å bli smittet, men mikroben utryddes før den får sjansen til å spre seg i kroppen og forårsake sykdom.

Individer som har gjennomgått en infeksjonssykdom har ervervet spesifikke antistoff og drepeceller i blodet og dette er utgangspunktet for hvordan en vaksine skal utvikles mot nettopp denne mikroben. En prøver å finne en komponent av mikroben, og en måte å presentere denne på, som kan fremkalle beskyttelse.

En behandlende vaksine er tiltenkt dem som allerede er smittet. Behandlende vaksine er et relativt nytt og lite studert felt. En slik vaksine brukes for å aktivere immunapparatet i de tilfeller der virusmengden er for lav til å stimulere immunapparatet tilstrekkelig innen alvorlig sykdom utvikles.

Lav virusmengde er jo nettopp resultatet av hiv-medisinering (antiviral behandling), disse hemmer virusformering og utsetter sykdomsutviklingen. Men bruk av antiviral behandling fremmer utvikling av resistente virusarter, på samme måte som bruk av antibiotika mot bakterieinfeksjoner fremmer utvikling av antibiotikaresistente bakterier.

Pasienten må stadig ha nye medisiner. Hiv-medisinene kan også gi bivirkninger. En håper immunterapi kan stimulere immunapparatet til å holde viruset i sjakk. Målet er at en hiv-pasient kan gå over til immunterapi etter at medisinering først har redusert virusmengden. Det drives nå forsøk på Haukeland sykehus for å utvikle en slik terapi.

Hiv ble for første gang identifisert i 1983, og en har siden forsøkt å utvikle en vaksine. Ingen mennesker har ennå klart å kvitte seg med viruset, derfor vet vi ikke hva som skal til for å forhindre utvikling av aids ved hiv-smitte. Forskerne famler litt i blinde. Alt må prøves, og slikt tar tid.

Hiv går i dekning i arvestoffet til de hvite blodlegemene. Et virus er en parasitt i ytterste forstand. Mens snylteplanten stjeler næring fra vertsplanten, trenger viruset maskineriet i cellen for i det hele tatt å kunne formere seg. Viruset kan ikke formere seg utenfor cellen, og er på grensen til å kunne kalles levende.

Hiv har den unike egenskapen å kunne inkorporere seg i våre cellers arvestoff. Der ligger virus-arvestoffet i skjul. Når cellen deler seg i to datterceller vil begge disse inneholde virus-arvestoff. Hiv kan ligge gjemt i de hvite blodlegemene i flere år, skjermet fra immunapparatet. Nettopp her ligger faren ved å gi en levende hiv-vaksine.

En stor del av dagens vaksiner er levende. Eksempler er vaksiner mot kusma, røde hunder og meslinger. En slik vaksine består av virus som har svekket formeringsevne, men som likner originalviruset nok til å stimulere immunapparatet.

I cellenes DNA finner vi for øvrig flere fragmenter fra hiv-beslektede virus (retrovirus), disse har infisert oss langt tilbake i evolusjonen. Et svekket hiv-vaksinevirus vil også inkorporeres i vårt arvestoff. Det er mulighet for at vaksineviruset i kombinasjon med retrovirus-beslektede genfragmenter fra cellens arvestoff, kan gi opphav til nye virus med ukjente sykdomsfremkallende egenskaper.

Immuniteten vi har opparbeidet mot fjorårets influensa beskytter ikke alltid like effektivt mot årets influensa. Hiv «slurver» likesom influensaviruset når det skal kopiere arvestoffet sitt til avkommet. Det oppstår en rekke mutasjoner (variasjoner i arvestoffet) som resulterer i proteiner med nye egenskaper.

Virus med nye proteiner blir ikke gjenkjent av immunapparatet. Immunapparatet selv bidrar også til selektering av nye virus. Dette er evolusjon i lite format. Med utgangspunkt i ett virus utvikles det flere ulike hiv-virus i ett og samme individ. Hiv-medisinering øker seleksjonspresset ytterligere.

Hiv fra Thailand likner ikke hiv i Norge. Størst ulikhet i proteinene, både inni og på overflaten av viruset, er det mellom hiv i forskjellige geografiske områder, men de er like smittsomme og gir lik sykdom. En hiv-vaksine utviklet mot subtype B som dominerer i Europa og Nord-Amerika vil neppe fungere i Afrika der subtype A regjerer.

Det finnes flere virus som infiserer hvite blodlegemer, men hiv rammer selve dirigenten i orkesteret, hjelpecellene, de som organiserer immunapparatets angrep på inntrengere.

Når hjelpecellene svekkes og reduseres i antall vil heller ikke andre immunceller stimuleres som normalt i det øyeblikk en mikrobe kommer inn i kroppen. Den smittede får flere alvorlige infeksjoner og utvikler til slutt den tilstand som går under fellesnavnet aids.

Den immuniteten som er opparbeidet mot sykdommer en har gjennomgått, blir også redusert. Immunapparatets hukommelse svikter. Når hiv-medisinering reduserer virusmengden fins det riktignok indikasjoner på at døde hjelpeceller til dels kan erstattes av nye.

Vaksineforsøk utføres på aper , vår nærmeste slektning. Det er for øvrig et problem at en ape som er infisert med hiv ikke blir syk uansett, vaksinert eller ikke. Da er det vanskelig å påvise effektiviteten av vaksinen. En er nødt å infisere aper med det tilsvarende apeviruset SIV i stedet. Da er allerede verken virus eller vert av rette art til bruk i vaksineutvikling. Bruk av aper kan ikke gi svar på alle spørsmål angående hiv. Det er dessuten få aper å oppdrive, og dyrt og uetisk i manges øyne.

Finnes det da noen løsning? Det er et faktum at hele 5–10 pst. av hiv-infiserte i opptil 18–20 år, forblir bærere av virus uten tap av hjelpeceller. Dette er individer som kan leve lenge uten behandling.

De har i tillegg til hiv-antistoff (cellulære proteiner i immunsystemet som binder til overflaten av viruset og hindrer viruset i å infisere) utviklet drepeceller rettet mot hiv-infiserte celler. Drepecellene og antistoff i blodet holder viruset i sjakk i lengre tid.

En vaksineutprøving er nettopp satt i gang i Kenya basert på studier av hiv-negative prostituerte kvinner i Nairobi. De er ikke smittet til tross for kontakt med mange hiv-positive menn. Det interessante er at de har drepeceller rettet mot hiv-infiserte celler.

Ut fra disse observasjonene virker det som om fokuset bør flyttes fra ensidig stimulering av antistoff-produksjon til supplerende aktivering av drepeceller rettet mot hiv-infiserte celler.

Hiv-vaksinekandidater har lenge vært utviklet fra virus dyrket i celler på laboratoriet. På laboratoriet er forholdene noe annerledes enn i kroppen og dette tilpasser viruset seg til. Virus fra pasientblod egner seg derfor bedre til utvikling av vaksine.

En hiv-vaksine må antakelig bestå av flere viruskomponenter, som kan gi opphav til både drepeceller og antistoffproduksjon. Den må dessuten inneholde virusvarianter fra flere geografiske områder. Vaksinen som prøves i Kenya er utviklet mot den subtypen som er utbredt der.

Og det er nettopp Afrika og Øst-Asia som trenger vaksinen. En obligatorisk hiv-vaksinering av norske skolebarn er ikke første prioritet. Vi snakker her om en infeksjon som har 1–10 pst. smittefare. Det gjelder snarere en hel generasjon afrikanere. I noen afrikanske land er hele 30 pst. av befolkningen smittet. 92 pst. av verdens hiv-smittede bor i utviklingsland og disse har ikke råd eller tilgang på hiv-medisiner.

For øvrig er intet annet virus i dag like mye studert som hiv. Ny kunnskap erverves hver dag som gagner både vaksineforskning og generell medisinsk og biologisk forskning.

HIV-VIRUSET: Virus knopper av fra de hvite blodlegemene, ut i blodet der de smitter nye celler. Her ser vi to celler med cellearmer og små kulelignende virus på overflaten. Når viruset knoppes av stjeler det en bit av cellens ytre membran.