Irak kan han ikke flykte fra, men lenger vest i Midtøsten kan han igjen velge passiviteten han varslet da han ble president. Bush konstaterer stillstanden; han prøvde, men fikk det ikke til. Veikartet for fred ligger ubrukt. Forklaringen er ikke at USA forløftet seg, snarere at her ble det løftet for lite.

Arafat igjen

Den israelske statsminister Ariel Sharon ville bestemme hvem som skulle tale for palestinerne, og han fikk USAs tilslutning. Det ble Mahmoud Abbas i stedet for Yasser Arafat. Så truet Sharon Arafat med forvisning og hans visestatsminister truet med drap, og USA la ned veto i FNs sikkerhetsråd mot en resolusjon som krevde at Arafat fikk være i fred.

Begrunnelsen var at resolusjonen ikke nevnte palestinsk terror. FN-ambassadør John Negroponte kaller Arafat del av problemet i Midtøsten, men sier at isolasjon er svaret, ikke forvisning eller drap. Utenriksminister Colin Powell advarer mot følgene av å sende Arafat ut i den store verden eller drepe ham for å slippe reiseomkostningene.

Man kan spørre om det forandrer USAs politikk avgjørende dersom Israel rører Arafat, men ikke bosettingspolitikken, som er uforenlig med en palestinsk stat. Da veikartet ble lansert, satte Bush-administrasjonen Sharon under et visst press, som ikke var det samme som at USA ville tvinge Israel til så mye mer enn Sharon var forberedt på. Sharon visste derimot at han kunne tvinge USA til mye.

Han stoler på at USA ikke behandler israelerne som om de er palestinere, eller tyskere når det er krig i Irak. Men Sharon kan overspille, og derfor var forvisning av Arafat ingen øyeblikkssak, lød det. USA har behov for å demonstrere at det kan stanse Israel.

Sharon viser til USAs kamp mot terroren når han fordømmes for aksjoner på Vestbredden og i Gaza, og president Bush var enig i at Arafat var terrorens bakmann. Bush sa det samme om Saddam Hussein, som USA mente det var ok å ta livet av.

Ikke han heller, eller han

Veikartet for fred fremlagt av USA skjøv Arafat til side. Han ønsket derfor ikke Mahmoud Abbas som en palestinsk suksess, og Abbas fikk ingen hjelp av Israel til å bli det. Saktens kunne Israel være tjent med at Abbas forsvant igjen, for med Abbas som palestinsk forhandler flyttet trykket over på Israel. Først ble Arafat skjøvet til side, deretter ble også Abbas et problem.

Siden han fremsto som resultatet av et israelsk-amerikansk krav, måtte han vise at hans forhandlingslinje gav resultat, og han måtte tale på vegne av det palestinske selvstyret. Men makten hadde Israel og Arafat og organisasjoner som Hamas. Abbas påvirket ingen av dem, og Arafat skulle vise hvem som var den uunnværlige i en løsning i Midtøsten. Vitterlig kunne han minne om at han var den valgte lederen.

En etterfølger til Abbas ble funnet, men statsministerkandidaten møtte kravet om å velge mellom Israel og Arafat og gav opp før han fikk begynt.

Mens det snakkes om veikart, er Sharon og Hamas utviklingens tunge aktører. Veikartet forutsetter en mer velvillig tolkning av Sharons mål enn det er grunnlag for. Og Hamas & co. kan med våpenhviler late som om de er kompromissets menn, men er det ikke.

Den som tror at USA og Israel er alle tings forklaring i den palestinske, arabiske og islamske verden, at terrorisme, fundamentalisme og ikke-demokratiske strukturer forsvinner når USA og Israel forsvinner, tar feil. Der er forklaringer nok igjen. Men en israelsk okkupasjon løser ingenting, den forsterker.

Sharon vil knuse all palestinsk motstand, ikke bare terroren, før han gir palestinerne det han vil, ikke det han må. I mellomtiden tildeles palestinske ledere enten de heter Abbas eller noe annet rollen som Israels politimann. Men ingen kan stå opp mot Hamas uten å fortelle palestinerne hva de får i stedet. Nå kan de bare si Sharon.

Striden mellom Abbas og Arafat var Arafats melding om at hans politiske død var betydelig overdrevet. Til CNN sa Arafat at veikartet alt var historie på grunn av Israel. Siden det ble kjørt frem som et amerikansk prosjekt som tilsidesatte Arafat, kan vi anta at han hele tiden hadde ment at kartet var ubrukelig, i alle fall uten ham. Skulle det kjøres etter kart, ville ikke Arafat ligge bundet i bagasjerommet med fare for å bli lempet ut i første sving.

Hva har palestinerne å takke den tvetydige Arafat for når deres sak endte i en ruin i Ramallah? Sharon gjorde ham på ny til den de måtte støtte enten de likte ham eller ikke, for Sharon fortalte at den «irrelevante» Arafat fortsatt var Israels farlige motstander.

Hva Bush nå foretrakk var antagelig å trekke seg fra hele greien.

Da er resultatet:

Sharon måtte godta veikartet av hensyn til USA, og så var spørsmålet hvor langt han ville gå. Han ville ikke gå langt nok, og Bush-administrasjonen ville ikke presse ham til å gå så langt heller. Sharons palestinske stat ligner bantustans med jødiske bosettinger som israelske fort og med en mur gjennom det hele for sikkerhets skyld.

Det var Sharon som fikk Bush-administrasjonen til å overta den israelske politikken; først måtte den palestinske terroren tas og Arafat settes utenfor, så fikk et eller annet komme etterpå. Gjør noe med de jødiske bosettingene, sa Bush. Et eller annet. Den palestinske staten krympet også når Bush talte om den.

Han sa at krigen mot Irak var nødvendig for å løse den israelsk-palestinske konflikten, hvor USA ville ta et initiativ. Det ble i stedet to kriseområder for Bush-administrasjonen, som kritiserte Clinton-administrasjonen for å gape over for mye og forgape seg på Midtøsten.

Bush dikterte tre regimeskifter, i Afghanistan, Irak og i det palestinske selvstyret. Men Osama bin Laden er fortsatt en ukjent og truende størrelse, Saddam Hussein farlig i alle fall som et spøkelse og Arafat i det minste beviselig i live, på Sharons nåde.

Nå må Bush se mot neste presidentvalg mer enn mot Midtøsten, og en valgkamp er ikke tiden for å være stygg med Israel. Bush foretrakk dessuten å presse palestinerne helt til han også måtte presse Sharon litt, litt for lite. Det var ikke nok når selv den som hater amerikansk utenrikspolitikk forlanger at USA behandler Israel som en bananrepublikk og dikterer landet hva det skal gjøre.

Etter varslet om et amerikansk engasjement i Midtøsten ble det ikke så mye mer, og nå synes det som om Bush lengter tilbake til passiviteten han tegnet som et amerikansk ideal da han ble president, for den skulle føre til at partene selv ordnet opp. Bush har da også nok med Irak og gjenvalget neste år.

YASSER ARAFAT: I live inntil det motsatte er bevist.