«Det å vektlegge forsørgerrollen som det fundamentale ved sin innsats om bord, står i skarp kontrast til en norsk eller nordeuropeisk tilnærming til samme yrke, hvor det å fremheve sin innsats i selve jobbutførelsen er det som påkaller respekt,» skriver forskeren.

«I skarp kontrast»? Du verden!

Jeg tør fremme den ærbødige påstand at norske sjøfolk i uminnelige tider har forlatt kone og barn, i år om gangen, rett og slett for å overleve. Med andre ord: skaffe seg og familien det daglige brød!

At jobben ble utført på en måte som det står respekt av, er en annen sak.

Ser man på norske og nordeuropeiske yrkesgrupper som det er rimelig å sammenligne med, både nå og ikke minst i tidligere tider, er det vanskelig å forstå hvilket «offer» som kreves av gavekjøpende filippinske sjøfolk.

«Den filippinske sjømannen» føyer seg pent inn i rekken av «uforståelige» doktoravhandlinger de senere årene.

Dette forskningsprosjektet skal heller neppe bringe verden videre.

Tilsynelatende finnes det ingen begrensninger angående tema og nivå.

KÅRE J. GRANMAR