Kristoffer Schau ligger i et butikkvindu på Karl Johan en uke, for å bryte seg ned psykisk og fysisk.

Omkranset av matrester, spy, søppel og avføring, men selvsagt med et legeteam som følger opp (i motsetning til virkeligheten). Utenfor står hysteriske 14-åringer, som er publikumsgruppen og følger seansen live eller på tv. Og så til slutt kjører Schau som en konge gjennom Oslo til tv-show med Skavlan og møte med resten av media, som det skulle være en verdensbegivenhet og forteller detaljert om sine møkkete underbukser.

I Skavlans tv-show fremstår han som den rene posør og selvnyter, i slekt med sektledere og andre tvilsomme forførere. Men det blir møtt av begeistrede smil fra finansminister og muntre spørsmål fra programleder. I tillegg til medienes øvrige dekning.

Den utmerkede journalist Sissel Benneche Osvold i Dagbladet får seg til å skrive at Schau tar et oppgjør med tidsånden og setter hans «forestilling» opp som en utfordrer til regjeringens fattigdomspolitikk i velferdsstaten Norge, med en sosialminister med omtrent samme navn. Hvis hun faktisk mener dette, i en artikkel som er uklar i sin eventuelle ironi, så er det virkelig ille. Som om Schau eller politikerne, for ikke å si 14-åringene, noensinne ville sette dette i noen som helst sammenheng og la det få konsekvenser. Det er mye å si om fattigdomspolitikken i Norge, men det skal vi faktisk gjøre og utøve på et annet nivå.

I all anstendighet. Hvis jeg levde som uteligger, narkoman eller psykotisk pasient uten oppfølging, ville jeg sannsynligvis ha meg frabedt underholdnings-tv som grunnlag for å sette offentlig søkelys på min situasjon.

Jeg minner om «Keiserens nye klær». Hvor inderlig stupide går det an å bli? Hvor inderlig ukritisk går det an å fremstå? Av media. Det er faktisk det verste med dette. At Kristoffer Schau foretar seg sine selvforelskede installasjoner og nyter det i sitt eget behov for markedsføring, samt at NRK2 gjerne vil ha et tilbud til 14-åringer (og ikke evner annet), er én sak. Men at det faktisk ikke stilles et eneste spørsmål til hensikten og effekten av et slikt «Forfall», det er utrolig.

Hva gjør det med oss? Hva ligger i behovet for å se på dette?

Hva er motivene bak å utføre og skape dette? Det som skjer er faktisk at Schau og media tråkker på dem som lever i en virkelighet som likner eller overgår dette. Det er en hån.

Jeg trodde virkelig at kritisk journalistikk var den viktigste terskel i mediene, overfor alle områder i samfunnet og ikke den journalistikk vi nå ser: en slags hysterisk «jeg-holder-meg-liksom-ung-og-følger-med-i-tiden»-holdning fra journalister uansett alder. Eller kanskje er det er uttrykk for at ingenting spiller noen rolle: «Er'e så nøye a?»

Jeg blir ikke provosert av spy og skitne underbukser og reality-tv. Men jeg blir uendelig trist og forbannet av medienes lefling med slike stunt på et neandertaler-nivå som dette. Men det er klart det handler om penger, for NRK2 og øvrig media. Før snakket man om det opplyste eneveldet, nå er det vel mer snakk om det mørklagte pengeveldet.

Av Morten Borgersen, teatersjef, Den Nationale Scene