Spander et minutt til å tenke over dette: Her har vi mennesker som med vitende og vilje har til hensikt å smugle narkotiske stoffer til Norge.

Hvor mange overdosedødsfall bringer smuglerne med seg? Hvor mange rusmisbrukere ville brukt sine siste trygdekroner og ransutbytter på stoffet? Kort sagt; hvor mange flere triste skjebner ville smugleren forårsaket? La oss nøye oss med å fastslå at det er mange.

Så til smugleren. Reflekterer smuglerne over all elendigheten som følger i kjølvannet av deres motbydelige handlinger når oppdraget går etter planen?

Neppe, ikke så mye som et sekund. Tankene begynner først å svive i det sekundet de sitter i klisteret til langt oppover halsen. De som havner bak murene her i landet er det ikke farlig med.

Celler med hotellstandard kan friste enhver syke— eller aldershjembeboer til å kaste seg på gåstolen for å begå et eller annet som kan kvalifisere til slik en eventyrtilværelse som et enerom med eget bad med varmekabler. Neppe særlig avskrekkende altså.

Verre er det med smuglerne som havner i klisteret i utlandet. Smugleren tar en kalkulert risiko. Fengselsforholdene i landet man blir tatt i kjenner smugleren på forhånd. At man har familie hjemme som blir skadelidende vet smugleren på forhånd.

Kultur- og språkforskjeller kjenner smugleren til på forhånd. At fengsel i Peru, Cuba, Thailand, Russland, USA og så videre byr på tøffe forhold er neppe noen overraskelse. Så skjer det; kalkylen ryker. Rett i buret.

141 fanger på tre toalett og ditto dusjer minner mer om boforholdene på våre syke- og aldershjem enn i våre hjemlige fengsler. «Uverdige forhold ý jeg vil sone i Norge!» sier smugleren og putesyerne og setter i gang hylekoret. Men er det egentlig annet enn fortjent?

Man kan rett og slett ikke forvente at skattebetalerne i landet man vil forgifte skal gå mann av huse for å hente dem hjem til soning i hotellrommet her, eller cellen som det også kalles.

For å svare på det innledende spørsmålet: Nei, vi skal ikke starte opp byråkratiet og engasjere UD for å hente hjem kriminelle i utenlandske fengsel.

Vi trenger ikke flere kriminelle innenfor landegrensen, vi trenger ikke flere i soningskøene (flere dobbeltrom ville hjulpet der ý) og vi trenger i alle fall ikke ekstrakostnader på ca 3,7 millioner, som er prisen for å huse en kriminell i 10 år (idømt 15 år ý ute etter 2/3 soning ...) til en døgnpris på kr 1010 (Iflg. stortingsmelding nr. 27 (1997-98)).

Til slutt en liten påminnelse til dere som nå har gjort dere opp en mening om undertegnede som en kynisk grinebiter uten evne til å vise medfølelse: Narkosmugleren viser ingen medfølelse for sine ofre, ingen omtanke for sine medmennesker, ingen hensyn til sine nærmeste. «Don't do the crime if you can't do the time.»

Trenger det gjøres vanskeligere enn det?

GEIR-K. TVEDT