Det er en sær debatt, en debatt som ingen andre land begripe særlig mye av. I avisspalte etter avisspalte, på det ene seminaret etter det andre, i store og små samtaler mellom ministere og næringslivspamper diskuteres det: Hva skal vi gjøre med alle pengene våre? Hvordan skal vi forvalte milliardene som tyter ut av de statlige bankkontiene våre?

Makt-Norge elsker temaet, men virker like mette som innbyggerne i vår smellfeite nasjon. Vi diskuterer statlige eierskap fordi vi bør, men føler på oss at det ikke er der de dyre skoene våre trykker.

Kaksemøte

I fjor var det Røkke, i år var det Jens P. Heyerdahl og Stein Erik Hagen. NHH arrangerer sitt årlige pampeeventyr med VIP-er i toppklasse, og årets konferanse inviterte med spørsmålet «Hvordan skal vi forvalte vår rikdom?». Gjesp? Litt. Det handler raskt om statlig eierskap, og like etter det handler det om hvordan vi skal sikre pensjonen vår. Jo da, det høres kjent ut. Og, ja da, som i alle lange og utmattende diskusjoner ender det med at partene nærmer seg hverandre, og forskjellene utviskes. Det er nok derfor enigheten i en sal, der både Jens Ulltveit Moe, Christian Bjelland, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, en og annen Odfjell, og NHHs egne økonomstjerner var til stede, var nærmest rørende i diskusjonen om det statlige eierskapet.

For eller imot statlig eierskap er ikke lenger noe ideologisk spørsmål i Norge, det er et praktisk spørsmål. Det understreket både Siv Jensen — som avslørte at hun har droppet sitt ideologiske ståsted i saken i løpet av politikerkarrieren - og Ansgar Gabrielsen, som i god postmoderne tradisjon skrøt av hvor lite ideologisk han er i dette spørsmålet.

Stat er greit, og det er grenser for hvor mye ugagn staten kan gjøre for private eiere. Dessuten kan staten sikre det vi måtte ønske av langsiktig nasjonalt eierskap, et resonnement det heller ikke var nevneverdig stor uenighet om på årets Vårkonferanse. For det er ikke staten som eier som er problemet for norsk verdiskapning. Er staten plagsom for næringslivet, er det først og fremst i rollen som uforutsigbar rammesnekrer.

Men mest av alt er det rikdommen vår som står i veien for oss.

Dorske nordmenn

Ifølge den allestedsnærværende Trygve Hegnar - og nå også nærværende i Helleveien - er det ikke kapital vi mangler i Norge. Det er heller ikke noe stort problem i seg selv at 40 prosent av aksjene på Oslo Børs eies av staten. Problemet er at vi mangler gode idéer, prosjekter, næringer og selskaper med høy avkastning. Hegnar har nok rett i at vi ikke akkurat er kjent for vår gründerkultur i Norge. Mette, dorske mennesker, med mer ferie og mindre arbeidstid som hovedmål, er sjelden det.

Det finnes en vag parallell mellom landet Norge og Norges ensidige industristeder. Du vet, de stedene som plutselig mistet industrien sin og endte opp som sted.

Når det går for godt, for lenge, av seg selv, bedøves skapertrangen i samfunnet. Motivasjonen for å skape noe finnes ikke, og nye idéer verdsettes ikke, verken av mennesker eller myndigheter. Det gjør ikke så mye, så lenge det går godt, lenge, og av seg selv. Det gjør det i Norge, synes vi. Det gjorde det i Odda og Mo i Rana også.

Dra så ut til kysten vår, eller til Finland på slutten av 1980-tallet, og se hvilken næringskultur som finnes der. Kriser og et konstant press på å utvikle nye næringsveier har gjort dem til økonomiske eventyr. I det gigantiske, ensidige industristedet Norge går alt fortsatt fryktelig godt.

Nok penger

I et slikt samfunn blir spørsmålet om hvorvidt staten skal eie 48 eller 35 prosent i en bank underordnet. Størrelsen på det statlige eierskapet er sjelden noe tema før den er blitt endret gjennom en eller annen fusjon.

Visst finnes det utlendinger som er mer interessert i norsk næringsliv enn norske investorer er - ja, de kjøpte opp det de kunne av Statoil (eller Stætoil, som Hegnar ynder å kalle det) og Telenor da de ble lagt ut for salg. Spørsmålet er om norske investorer nølte fordi de ikke trodde det var noen god butikk, eller fordi de ikke hadde penger.

Da Storebrand sto ved oppkjøpsalteret i forrige runde, ble konsernet varmt omfavnet av noen svenskaktige finner som i utgangspunktet ville betale godt for dem. Ingen i Norge ville betale mer, heller ikke DnB. De visste, som vi alle gjør, at det ikke er penger det står på når det virkelig gjelder her omkring.

Lettlivede nordmenn

Det er ikke bare den gjengse nordmann som drømmer om et lettere liv i et land som allerede er blant de letteste å leve i på kloden. Kapitalistene og millionærene gjør det også. Riktignok bedyrer Jens Ulltveit Moe at han på ingen måte er ute etter å stikke labben i statens honningkrukke. Det er visst heller ikke Stein Erik Hagen, skal vi dømme etter nikkingen under Moes erklæring under konferansen. Mindre skatter og avgifter ønsker de, som de fleste andre. Enigheten om at det er det som skal til for å dra oss ut av de dype lenestolene våre begynner å spre seg blant politikerne. Og går ikke det, så har vi alltids superalternativet: en flott, og langvarig krise.