Debatt Av Berit S. Skåtøy

Det er fryktelig å legge ekstra sten til byrden for alle disse som er bekymret, men en slik prosedyre er dessverre allerede vanlig praksis på Haukeland sykehus! Det er ikke et skremmende fremtidsscenario, men hverdagen for svært mange eldre som blir rammet av slag. En slagpasient burde selvsagt bli behandlet på lik linje med en pasient med hjerteinfarkt, dvs. «blålyspasient» som får øyeblikkelig hjelp. Dette er ikke tilfelle i dag, noe jeg vet av egen erfaring.

I fjor sommer ble min 73 år gamle far rammet av hjerneslag. Jeg var selv med i ambulansen, og allerede da fikk jeg en anelse om at det var noe som ikke stemte da jeg fikk vite at han antakelig tilhørte den pasientgruppen som ikke fikk hjelp innen en time. Der og da skjønte jeg ikke hva dette innebar. Når man befinner seg i en situasjon der ens nærmeste er i fare stiller man ingen spørsmål. Man er redd og bekymret og tror at bare ambulansen kommer ned i tide vil den syke bli tatt hånd om på beste måte. De aller fleste har vel fått med seg hvor viktig det er å få stilt en nøyaktig diagnose på om hjerneinfarktet skyldes blodpropp eller hjerneblødning. Dette kan kun diagnostiseres ved røntgen. Det jeg opplevde, var at min far ble liggende i ett døgn før det i det hele tatt ble konstatert at hjerneslaget skyldtes en blodpropp og ikke en blødning. Da fikk vi vite at hjerneskaden var så omfattende at det var lite man kunne gjøre. Hvorfor i all verden kunne ikke blodproppen ha vært konstatert tidligere slik at han kunne blitt behandlet med blodoppløsende medikamenter? Blodoppløsende medikamenter gis kun ved Nevrologisk avdeling, ifølge BTs artikkel. Hvorfor fikk ikke han den behandling og oppfølging han burde hatt krav på?

Fordi han var passert sykehusets (inntil nå) «hemmelige» aldersgrense på 60 år!

Når man vet at hele 75 prosent av dem som rammes av hjerneslag er over 70 år, er dette helt uakseptabelt!

Det var aldri snakk om at han skulle innlegges på Nevrologen – han ble overflyttet til Medisinsk avdeling så snart det var mulig å skaffe ham en seng der. I ettertid ser jeg godt hvor mye som ble gjort feil, og hvor mye vi skulle ha protestert på og satt spørsmålstegn ved, men som tidligere nevnt er man i en slik situasjon fryktelig redd og kun konsentrert om at dette må gå bra. Hele den første dagen gikk med til venting, venting og atter venting. Det ble gitt svært mangelfull informasjon til de pårørende. Den viktigste informasjonen har vi måttet skaffe oss selv, og jo mer jeg har lært om slagpasienter og behandling av disse, desto mer sjokkert har det gjort meg over den behandlingen min far fikk under sin akuttfase og i det videre sykdomsforløp.

Jeg har bare godt å si om personalet på Medisinsk avdeling. De gjorde det aller beste ut av situasjonen og behandler alle sine pasienter utmerket. Men det var helt klart at noen slagavdeling var det ikke! Man sender da ikke pasienter med grå stær til ortopedisk avdeling eller fødende til lungeavdelingen! Omtrent like ille er det å sende slagpasienter til avdelinger som ikke har spisskompetanse til å behandle denne type pasienter.

Nå overlevde min far heldigvis sitt hjerneslag, men han er helt invalidisert. Det er bittert å tenke på at han kunne fått en mye bedre livskvalitet dersom han var blitt tatt under behandling på et tidligere tidspunkt og fått den oppfølging sykehuset burde vært forpliktet til å gi alle sine pasienter, uansett alder.