Smertens og nødens ansikter var lette å kjenne igjen, de slo oss med både personlig og historisk kraft, via bildene som dukket opp i mediene. Vi stirret på disse endeløse rekkene av hjelpeløse mennesker, fordrevet fra hus og land. Det lignet noe vi hadde sett før. For lenge siden. Men de bildene kom først frem etter at en siste verdenskrig var over. Nå ser vi slike ansikter mens de ennå tilhører livet, slik virkeligheten kommer inn på tv-skjermene. Det kunne vært oss? Kunne det? I hvert fall er spørsmålet om vi fatter hva det ville innebære? Det var kanskje barna og de eldstes blikk som sterkest traff oss. Barna fordi vi må, og kan, identifisere oss med det mest sårbare som finnes. De gamle fordi de har opplevd dette før og bærer vår historie i ansiktene sine. Konfliktene fra Kosovo og Afghanistan var ikke enkle. Konflikter basert på misbruk av religion, bruk av terror og undertrykkelse. Krig har aldri vært et meningsfylt gjøremål. Men på bakgrunn av de historiske og politiske mønstrene i Europa gjennom et par årtusener, har krig vært uttrykket for en mer eller mindre evig kulturtilstand. En kamp mellom verdslig og religiøs makt, en kamp om land og folk, en kamp for etnisk rensing, en kamp mot de andre.

Nå er vi kanskje i gang igjen. Det er mange spørsmål i forbindelse med en mulig krig i Irak. Hvorfor vil egentlig USA gå til krig? Saddam Hussein er utpekt til hovedfiende, den som truer internasjonal fred og sikkerhet. Men er han den eneste? Israel utvikler også kjernefysiske våpen, enn de er allierte. USA ønsker å «demokratisere» Irak. Ikke vanskelig å forstå og være enig i. Men med hvilken rett kan de gjøre det? Handler det bare om et fromt ønske om demokrati og nedrustning. Neppe. Det handler nok om penger og om olje. Fordi Irak er i et område med to tredjedeler av verdens oljeressurser. Er dette virkelig en aksjon i kjølvannet av 11. september 2001, som kamp mot terrorisme? Det er ikke hittil bevist noen forbindelse mellom Irak og terrornettverket al Qaida. Men det er et tydelig ønske om hevn etter 11. september 2001, hvor skyldspørsmålet ennå står uløst. Og det gjør at USA trenger en synlig aksjon for å manifestere sin posisjon og behov for hevn. Det kan fort ligne plottet i en gammel westernfilm.

En krig vil koste USA mellom 40 og 200 milliarder dollar. Beløp vi nesten ikke kan begripe. Men i motsetning til hjelp til egne sosiale problem, miljøproblematikk i verdenssamfunnet og fattigdomsproblematikk i u-land og den store nye forskjell mellom fattig og rik i så godt som hele verden, synes ikke pengene å sitte særlig løst, som i forhold til det å investere i krig. Det avdekker en ufattelig mangel på etikk. Vi ser krigsmotstanden i verden blant folk generelt, nok båret oppe av en magefølelse. Mens politikerne tenker taktikk, strategi og servilitet.

Er det mulig og er det nødvendig å gjøre etiske verdier til en praktisk virkelighet? Etikk er som kjent læren om moral, om fellesskapsverdier og de normer og regler som må etterleves for at verdiene skal realiseres. I definisjon av etikk skilles det mellom verdier, normer og regler. Normer forteller hvorledes man skal handle i forskjellige situasjoner for å realisere et fellesskap. Et sentralt spørsmål er om det finnes en høyeste verdi og norm som andre verdier og normer er forpliktet overfor. Verdier og normer kan være historisk og kulturelt betinget og variere fra land til land. Men det viser seg nok at felles for de fleste religiøse og moralske systemer finnes en norm som er felles. Det er den gylne regel, magefølelsen eller intuisjonen. Og det er vel den som gir seg utslag i krigsmotstanden blant folk i verden.

Normer konkretiseres gjennom regler. En profesjon defineres gjerne ved et sett yrkesetiske regler. Men selv det rikeste og mest detaljerte nettverk av etiske kjøreregler er i seg selv ingen garanti for at reglene overholdes. Grunnen ligger i skillet mellom kjennskapet til etiske normer og regler og forpliktelsen overfor den. De fleste av oss kjenner for eksempel til De ti bud, men vi bryter dem. Forpliktelse er noe mer enn kunnskap. Det innebærer både viljes— og følelsesliv i tillegg. Forpliktelse innebærer et eksistensielt engasjement. Hvordan skapes forpliktelse? På flere måter: Utdannelse, fellesskap, holdninger, samtale og eksemplenes makt i våre nære omgivelser. Etikk er læren om fellesskapsverdier.

Bergens Tidende mener i en artikkel 30. januar at holdningen til en krigstrussel for eksempel på teatrene er preget av lammelse og nummenhet. Det er riktig i den forstand at dette er en situasjon som skremmer, som fører til både sorg og sinne. Det er riktig at gjennom kunst kan man røre ved både holdninger, tanker og emosjoner på en annen måte enn gjennom politiske taler. Det betyr ikke at engasjementet ikke er der, om enn ikke med samme retoriske kraft som for eksempel på Bjørnsons tid. Derfor må vi sannsynligvis gjøre det vi kan best - fortolke og forklare mennesket, et livslangt kunstnerisk humanistisk prosjekt. I fjor, noen måneder etter 11. september 2001, spilte vi «De rettferdige» av Camus, om nettopp terror som tema og mål. Det var et stoff vi kunne fortolke der og da. I annen sammenheng kunne slikt fort også føles som «politisk korrekthet», mer enn som kunst. Jeg synes ikke at kunstnere har mer ansvar enn andre i samfunnet til å ytre seg og vise engasjement. Ansvar for et engasjement bør være likt. Det er kanskje lettere å få spalteplass som kunstner eller kjendis. Men det er ikke dermed mer troverdig eller betydningsfullt. Man havner fort i «fem kjendiser i enquet» som skal mene noe om det meste.

At politisk teater er tilbake igjen, ser vi eksempler på. Men ikke som det politiske teatret vi kjente på 70-tallet. Både fordi virkeligheten er annerledes og fordi måten å fortelle historier på er annerledes. Kanskje er nettopp noe av det mest politiske engasjement på en scene i dag, den historien som forteller noe om menneskets irrasjonalitet og konsekvenser av ansvarsfraskrivelse og maktmisbruk. Enten det er Lars Noren, Sarah Kane, Sofokles-Kjelbye eller Thomas Vinterbergs historier som vi har spilt allerede eller det er via dissekering av familien hos Jon Fosse, av samlivet hos Ibsen, av et speilbilde av et samfunn som i «Gjøkeredet» - for å nevne noen av de historiene om undertrykkelse som vi kommer til å by på i år, her på Den Nationale Scene.

Å skape teater må være å arbeide i humanismens tjeneste og nettopp undersøke og forplikte seg til etiske verdier som årsak og konsekvens for menneskets handlinger. Å skulle føre verden på randen mot en 3. verdenskrig har lite med humanisme og etikk å gjøre.

Morten Borgersen teatersjef Den Nationale Scene