I et velskrevet og faglig solid innlegg føler han seg «forpliktet til å formidle et annet syn» enn det jeg ga under Gasskonferansen i Bergen for noen uker siden. Han tillater seg dette på tross av at «han er meg akademisk underlegen». Jeg har lyst til å komme med noen kommentarer til hans innlegg.

Fredriksen har ingen grunn til å føle seg akademisk underlegen. Vi har mer enn nok av forskere med høy utdanning og lang fartstid, men som ikke nødvendigvis har så mye å fare med av den grunn. Hva vi derimot trenger mer av er unge forskere med engasjement og mot til å stå frem med det de har, slik Fredriksen gjør. Eller for å omskrive Sandemose: «Du skal ikke tro at du ikke er noe.» For min egen del må jeg beklemt innrømme at det ble få avisinnlegg i min tid på NTNU. Dessuten bør jeg vel også nevne at min doktorgrad er innenfor by— og regionplanlegging og ikke har noe som helst med hydrogen å gjøre. Altså, ingen grunn til å føle seg underlegen.

Men, tilbake til hydrogen. Vi er inne i en tid da interessen for hydrogen er svært stor. Hvor en snur og vender seg finner man en politiker, en forsker eller en miljøaktivist som ivrig uttaler at: «Dette er fremtiden». I en slik situasjon er det nok å kremte, og man blir umiddelbart oppfattet som en innbitt motstander. Det var jeg vel også klar over da jeg gikk på talerstolen under Gasskonferansen.

Jeg vil likevel understreke at jeg verken er for eller imot hydrogen, eller andre alternative drivstoffer for den saks skyld. Min rolle som forsker er å påpeke fordeler og ulemper, ikke å promotere et bestemt alternativ. En slik tilnærmet objektiv og tilbaketrukket rolle har riktignok både fordeler og ulemper. Fordelen er at man ikke lar seg rive med i ren begeistring og unnlater å se skjærene som åpenbarer seg i sjøen. På den andre side kan det være en ulempe at man ikke brenner nok for en sak og dermed ikke legger nok engasjement i den. I denne sammenhengen velger jeg imidlertid bevisst å være miljøforsker og ikke miljøaktivist med de fordeler og ulemper det medfører.

La meg avslutningsvis kommentere noen av de punktene Fredriksen kritiserer meg for. Visst finnes det naturgassdrevne kjøretøyer i New Zealand og Italia. For ikke å snakke om i USA, Canada, Japan og Tyskland. Ja, vi har da snart 100 naturgasskjøretøyer i Norge også. Poenget mitt var at det ikke ble veldig mange, slik ambisjonene var for 10 år siden. Dessuten er det slik at de kommende avgasskravene til biler og busser i 2008 ikke vil gjøre forskjell på bensin, diesel eller naturgass. Dette bunner i en forventning om at dagens forskjeller i utslipp vil viskes ut i løpet av få år.

Ellers er det jo betryggende å høre at EU har en målsetning om at fem prosent av alle kjøretøy innen 2020 skal gå på hydrogen. La meg da minne om at California i 1990 erklærte at det i 2003 skulle selges 140.000 elbiler. Per i dag finnes det mindre en 3000 elbiler i staten.

Men la meg gjenta dette: Jeg er ikke for eller imot hydrogen. Jeg vil ikke engang prøve å gjette hvor mange hydrogendrevne kjøretøyer det finnes i 2020. Imidlertid er jeg nokså sikker på at dersom vi ikke lærer noe av historien med elbiler og naturgassbusser, og samtidig lukker øynene for de utfordringene hydrogensamfunnet faktisk medfører, vil tallet være null.