Saddam Hussein lovet FN at han åttende desember skulle legge frem en oversikt over masseødeleggelsesvåpnene han sa han ikke lenger hadde. Bakteriologiske og kjemiske våpen og atomvåpenkapasitet, og sivilt materiale som kan anvendes til kjemiske og biologiske våpen.

Da FNs sikkerhetsråd etter amerikansk press samstemmig formet en skjerpet resolusjon om avvæpning kontrollert ved våpeninspeksjon, slo Iraks forsøk på å la USA splitte FN feil. En annen taktikk måtte nyttes.

I den første Golfkrigen sa FN at saken var Kuwait, og USA rykket ikke forbi mandatet til Bagdad. Regimet i Irak besto, og for USA kunne det sågar være bedre enn at Irak gikk i oppløsning. Denne gang formet president George W. Bush regimeskifte som målet, fordi det var i amerikansk interesse. Men USA snakket også FN etter munnen ved å forlange våpeninspeksjon og avvæpning og lot Saddam Husseins skjebne henge i luften. Som en trussel.

Noe å tenke på

Saddam Hussein måtte tenke over at en ny golfkrig kunne velte ham. Men ga han etter for FN og viste alle kortene så han sto våpenløs tilbake, forutsatt at han har alt det han sier han ikke har, var det også en måte å rigge ned regimet på. USA kunne saktens håpe at den ydmykelsen også ville nedruste regimet politisk så det falt uten krig. Den faren ser Saddam Hussein. Han vil velge måten å overleve på, ikke kapitulere.

Han kan satse på å oppgi noe i listen han skal legge frem i stedet for å gå på grønn sone og bli tatt. Det han mener regimet kan betale. Han vil ikke vise våpeninspektørene det han mener han kan skjule, men FN må ikke finne grunn til å reagere på den måten som USA ønsker.

Sier Irak at det intet har å melde om forbudte ting, har det gitt seg fallhøyde om inspektørene ser noe annet eller internasjonal etterretning, det vil si amerikansk, motsier Bagdad. FN må enten tro Irak eller fortsette inspeksjonen og kalle Saddam Hussein en løgner.

Hva skjer dersom inspektørene ikke finner noe, eventuelt ikke mer enn det som måtte stå på listen Irak legger frem denne helgen, vil FN lettet si at her er ingen sak eller grunn til å gjøre det som alle bortsett fra USA og Storbritannia ikke vil, ta krigen?

USA vil avvise et nullresultat som juks. Var målet å få bort Saddam Hussein, representerte våpeninspektørene en distraksjon ved å innsnevre kravet til fjerning av masseødeleggelsesvåpen, med mindre inspektørene melder at Irak bryter Sikkerhetsrådets resolusjon og USA kan gjenta det utvidete kravet om at styret i Bagdad må vekk.

Inspektørene avgir rapport om Iraks oppførsel. Sikkerhetsrådet drøfter brudd på rådets resolusjon. USA avgjør om det blir krig og fører den som i Golfen sist og i fjor i Afghanistan. Andre stiller som hjelpetropper. Igjen bygger USA en «koalisjon av villige allierte» på siden av NATO. Det hadde ikke vært lettere med NATO, for det hadde repetert striden om hva alliansen skal eller har å gjøre utenfor Europa. NATO var snurt fordi alliansen ble oversett etter 11. september i fjor, men samtidig er nok euro-NATO like glad, så slapp man det bråket.

Enten eller

Truer Irak verden med farlige våpen og kanskje også ved å støtte al Qaida? FN vedtok å sende våpeninspektører og forsterket kravene til Saddam Hussein fordi USA truet både FN og Irak med vilje til krig. FN hadde ikke handlet uten, for verken i Europa eller andre steder hadde noen tenkt å konfrontere Irak med spissede krav og frister nå. FNs sikkerhetsråd handlet fordi Bush forlangte det, og derfor måtte også Saddam Hussein si ja til FN.

Da har FN og Europa og verden ellers enten gjort knefall for amerikansk makt og amerikanske interesser eller USA satt en rakett i baken på dem så de måtte ta på alvor egne ord om Irak.

USA har supermaktens selvtillit basert på militær styrke, og George W. Bush handler etter eget hode i troen på at de andre følger etter fordi de må, som Bob Woodward i The Washington Post skriver etter samtaler med presidenten. Det er Bush-doktrinen i dens enkle form. Bush dro nok til FN, men det var for å si hva USA ville gjøre og få FN med.

USAs tyngde tvinger. USA reagerte på at rike saudiarabere ga penger til al Qaida-folk. Saken var ømtålig fordi den berørte kongefamiliens establishment. Men Saudi-Arabia lover tiltak. Tyrkia sier ja til å la USA bruke flybaser mot Irak, dersom FN sier ja til krigen i en ny resolusjon fra Sikkerhetsrådet.

Det illustrerer spenningen mellom supermakten og verdensorganisasjonen. USA har makt, FN legitimitet. USA kan ikke fullstendig overse FN, som ikke kan overse USA. USA har den militære styrken, men behøver politisk ryggdekning. Det var det de mer diplomatisk anlagte medarbeiderne til Bush fortalte ham. Han måtte ta hensyn til FN, som måtte ta hensyn til USA og advarselen om å bli irrelevant. Enten tok FN, NATO og Europa globalt ansvar, under amerikansk ledelse, eller de meldte seg ut. Av USA, så å si.

Etter de første dagene

Med udramatiske bilder av våpeninspektørene i arbeid spiller Bush opp for at ikke FN og Sikkerhetsrådet skal godta noe som kan synes nok og si OK, for da har Saddam Hussein vunnet. USA fortsetter å presse både FN og Irak. Til gjengjeld bruker FNs generalsekretær USA som våpen mot Irak. Kofi Annan forteller Irak at det blir krig, USAs krig, dersom Irak ikke følger FN. Det er bare en av situasjonens mange ironier.

Sikkerhetsrådet varsler «alvorlige konsekvenser» dersom Irak begår «vesentlige brudd» på rådets resolusjon, men formet ingen krigsautomatikk, og krigslysten er heller ikke til stede. Men alvorlige følger vil si krig fordi USA sier det, og Washington bestemmer hva «vesentlige brudd» betyr. Våpeninspektørenes leder, Hans Blix, sier at Irak må legge frem overbevisende dokumentasjon for at verden, det vil si USA, skal tro at det ikke lenger har forbudte våpen.

Tenker man seg at Irak gjør som FN sier, er det USA som må vise at det står på FNs krav, ikke på sitt eget, kommenterte franske Le Monde nylig. Da blir USAs hensikt åpenbart. Det er mest likt Saddam Hussein tilsynelatende å gi etter, nok til at Sikkerhetsrådet skal sprekke av frykt for krigen. Og det er ikke likt seg at George W. Bush skal si at denne mannen er til å leve med, som i gamle dager.

Saddam Hussein: Man minnes Audun Hetlands tegning og replikken: Kor mykje kan eg sleppe å ta av meg? (Foto: Faleh Kheiber)