Av Anna Heen,

daglig leder av Studieforbundet for Folkeopplysning

Studieforbundenes virksomhet, rolle og funksjon er satt under lupen av et utvalg i Utdanningsdepartementet. Mye kan skje fort, og resultatet kan bli dramatisk. Den frivillige voksenopplæringen er inne i en skjebnetid. Mye tyder på at det blir Høyres stempel på endringene.

At folkeopplysningen ikke seiler i medvind har vi som jobber på sektoren smertelig fått erfare gjennom flere års kraftige kutt i den statlige støtten. Ved fjorårets budsjettbehandling bestemte Stortinget at det skulle gjøres en gjennomgang av utdanningstilbudet rettet mot voksne, derunder også studieforbundene. Fristen var kort: Oppdraget — som Utdanningsdepartementet fikk - skulle være avsluttet innen 1. juli 2003.

Dette betyr at hele folkeopplysningen er kommet i støpeskjeen, og omstøpingen kan skje svært raskt.

En gjennomgang og evaluering av vår virksomhet synes vi er utmerket, vel å merke hvis myndighetene legger til grunn at satsing på frivillig voksenopplæring har en kostnadsside.

I en globalisert verden der gamle nettverk rakner, der marked og ekspertvelde råder grunnen, trengs instanser som besørger folkeopplysning og dannelse mer enn noen gang. Foruten å gi mennesker over fjorten år et alternativ til det tradisjonelle skoleverket gjør studieforbundene en viktig innsats for å styrke det kulturelle mangfoldet og bevare det demokratiske limet i samfunnet. Sånn sett burde vi premieres med bedre kår i form av større bevilgninger.. Nå kan det imidlertid se ut som om et - i utgangspunktet - gledelig initiativ kan få fatale følger.

De signalene vi har fått fra Utdanningsdepartementet er ganske så urovekkende:

Studievirksomhet som er formelt kompetansegivende prioriteres. Nå er imidlertid situasjonen at mange av de 23 studieforbundene vi har i Norge så godt som bare, eller utelukkende, befinner seg i kategorien kulturelle og/eller demokratiske tilbydere. Formålet med virksomheten er mestring, livskompetanse og myndiggjøring, ikke eksamen eller andre former for testing. Dermed ligger vi tynt an. Større grad av egenfinansiering av den studievirksomheten som ikke er formelt kompetansegivende. Utvalget sier det rett ut: «Tilskuddsandelen for hver enkelt deltager er allerede svært beskjeden, og en liten økning i deltageravgiften vil neppe hindre noen fra å delta». Mens mange av oss anser utviklingen med større bruk av egenandeler som et klassespørsmål egnet til å øke de sosiale skillene i samfunnet, bekymrer dette tydeligvis ikke embetsfolkene i UFD. Både den sterke vektleggingen av formell kompetanse og større bruk av egenandeler bærer umiskjennelig preg av Høyres politikk. Man kan selvsagt håpe at de andre regjeringspartiene vil sette foten ned, eller at press fra opposisjonen vil hjelpe. Men statsråd Clemet er en dyktig kannestøper, og hun har allerede lykkes langt i å markedsrette og kommersialisere andre deler av utdanningssektoren.

Studieforbudene og folkeopplysningen går en tøff tid i møte!