Buskmennene har i århundrer befunnet seg nederst på den menneskelige rangstige i det sørlige Afrika. Stor urett er begått overfor dem og andre urbefolkningsgrupper. Dette blir spesielt synlig når det er store økonomiske interesser som står på spill. En kan finne mange historiske paralleller til buskmennenes situasjon i dag.

I Afrika står Botswana i en særstilling. Med unntak av aidskrisen så er denne særstillingen positiv. Botswana er et levende demokrati med flerpartisystem. I forhold til sine naboland, med personlig styre, undertrykking og etniske konflikter, er det fred og lite kriminalitet i landet. Botswana har til dags dato ikke opplevd kupp, militærstyre eller borgerkrig. Det avvikles fredelige valg uten at valgfusk har vært påvist. Folk fra Botswana er stolt over at landet utmerker seg positivt på FN sin korrupsjonsstatistikk.

Det er diamantene som har ført til tvangsflyttingen av buskmennene. Men det er også diamantene som har ført til høy økonomisk vekst og stort utviklingspotensial for staten. Selv om det er stor avstand mellom fattig og rik i Botswana har myndighetene klart å innføre gratis skolegang til alle. Lese— og skrivekyndigheten har steget fra 34 prosent i 1981 til over 70 prosent i dag. Det er flest jenter både på grunn- og videregående skole. Helsesystemet er godt utbygd. Nytt av året er gratis aidsmedisin til alle som trenger det og vil ha det.

Diamantene har noe med dette å gjøre. En ansvarsfull sentralledelse er altså en vital faktor når det gjelder å utvikle de menneskelige ressurser og velferden i et samfunn. Liberia, Sierra Leone og Kongo har også diamanter. Vi kjenner alle til hvilke fundamentale katastrofer disse edelstenene har ført til når tyranner og tyver kontrollerer statsadministrasjonen. Dette er ikke tilfelle i Botswana.

Mangel på mulighetene for urbefolkningen til å fortsette sin tradisjonelle livsstil, når denne kommer på kollisjonskurs med storsamfunnets interesser, er vel dokumentert i internasjonal sammenheng. Buskmennene har vist seg vanskelig å integrere i det botswanske moderniseringsprosjektet og de har lidd mye under sitt stigma. Til tross for dette så blir bruken av begrepet «folkemord», i denne sammenheng, både tendensiøst og utvannet. Botswana er nemlig ikke Rwanda. Det er å håpe på at buskmennene kan vinne saken mot myndighetene, at de får økonomisk kompensasjon og realistiske territoriale rettigheter, og at Botswana kan fortsette å være det fyrtårn de er for resten av Afrika.

Av Ketil Hofslett