Tidligere i uken ble opplagstallene for norske aviser lagt frem. 74 gikk frem og 77 tilbake. Opplagstallene i Norge ligger på tre millioner. Trass i at nordmenn også er teknofreakere med stor appetitt på internett, er vi like sugne på aviser som tidligere. Hva er det som gjør det? Er avisene bedre enn den tyske kulturkritikeren Hans Magnus Enzensberger mener etter å ha undersøkt utenriksdekningen i en del Oslo-aviser i et kortere tidsrom?

Ny generasjon historikere

Hva er myter her og hva er fakta? Har de som hittil har skrevet om norsk presse gitt et for prektig bilde? Hva skjedde under siste krig og etterpå? Jobben for dem som skal skrive de tre-fire bindene av pressehistorien, blir å trenge bak, finne nye fakta og gi nye tolkninger. Kanskje det vil være avhengig av at en ny generasjon historikere og medieforskere rykker inn?

I forrige uke holdt Norsk Presse historisk seminar for å legge grunnlaget for verket. Tidligere Dagblad-redaktør Arve Solstad er leder for foreningen. Hans Fredrik Dahl, professor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, er en sentral faglig pådriver, og nordfjordingen Idar Flo er prosjektleder.

Kritisk mot svensk verk

Sverige er i ferd med å få sin pressehistorie. Den ble det reist skarp kritikk mot, mest fra svenske Arne Ruth. Han er gjesteprofessor ved Institutt for medier og kommunikasjon ved UiO og tidligere fargerik og bestemt redaktør av Dagens Nyheter.

Han mener den svenske pressehistorien er for liniær, det er for få brytninger og den er for lite problematiserende. I Göteborg produserer de statistikk og i Lund litteraturhistorie. Men det blir for lite syntese av det hele. Den tar heller ikke nok opp nasjonsbyggingsprosessen i Sverige.

Historie i navnene

Navnene på de norske avisene er en historie i seg selv, full av følelser og drømmer. Den aller første hadde det krevende navnet Norske Intelligentz-Seddler (Oslo 1763). De to neste hadde ordet kontor i avisnavnet;

Bergens Adressecontoirs Efterretninger (Bergen 1865) og Trondhiems Adressecontoirs Efterretninger (Trondheim 1767).

Så fulgte en serie med aviser som tok by— eller regionnavn før vi fikk aviser preget av patriotisme: Fædrelandsvennen, Nationen og Vårt Land.

Aviser som Tidens Krav, 1. mai og Arbeidets Rett markerer Arbeiderpressens visjoner. I takt med avpartifiseringen har det senere skjedd omdøpninger; Bergens Arbeiderblad til Bergensavisen og Arbeiderbladet i Oslo til Dagavisen.

Mer krangling i vest?

Men mellom regionene har det vært store forskjeller. På Vestlandet var det fjord og fjell som skapte en imponerende lokalavisbredde. Dette står i kontrast til området Lillehammer- Skjåk/Dovre der grobunnen for lokalaviser har vært dårlig. Om dette har med geografi å gjøre eller at gudbrandsdølene har mindre å meddele eller krangle om, gjenstår for forskerne å finne ut av.

Motkultur

Før fjernsynet kom har avisene bidratt til en motkultur. Hvor sterke disse kreftene har vært blir også en oppgave å finne ut av. Om de fire bindene, inklusive et faktabind, skrives av forskere som sitter nær Akersgata, i Volda eller i Bergen burde i teorien ikke ha noen betydning, men i praksis kan det ha det. Impulsene og inngangene vil være forskjellige.

Norsk presse er også historien om avisdød og politisk avmektighet. Det siste viser valgene, og det samme gjør de få folkeavstemningene vi har hatt.

Synd og samliv

På seminaret ble det spøkefullt sagt at norsk ble født i synd, gikk i samliv med partiene og ble skilt på 1970-tallet. Det spiller på at de tre første avisene som kom fra 1763 var såkalte adressekontor der annonsene var det viktigste.

Pressen selv mener det har skjedd en profesjonalisering etter at avisene fjernet seg fra partiene. Kritikerne hevder journalismen har overtatt, journalistene er selv blitt aktører. Denne debatten har vært sentral i den pågående debatt om Verdens Gangs politiske journalistikk.

Vil forskning som går dypt, som bruker tverrfaglige metoder og trekker linjer på 30-40 år, finne mer ut av dette? Det bør være et krav.