Som ansatt i Konkurransetilsynet vil jeg bare få skissere, som et eksempel, min situasjon i forhold til utflytting/flytting til Bergen.

Jeg kom hjem til Norge i slutten av 1999 etter å ha bodd/jobbet i flere år i utlandet, og etter at jeg nettopp hadde mistet min partner i oktober 98, og min far i påsken 99. Omstillingsperioden har vært til tider tøff, og jeg er nå alene med en sønn på 14 år, og med ansvar for min mor på 86 år. Min sønn er nå lykkelig etablert på skole og har mange venner og et nettverk her i Oslo, men det har tatt tid for både ham, min mor og meg å etablere oss etter de omveltningene vi har gjennomgått på relativt kort tid.

På grunn av Victor Normans innfall (eller anfall?) med St. meld. 17, blir vi nå tvunget til å stå overfor de største omveltninger, nemlig å miste både arbeid, hjem og hele vårt nettverk.

Det har nemlig aldri vært snakk om at de fleste mennesker i de ulike tilsynene «ikke ønsker » eller «ikke vil flytte». For det handler ikke om verken «ønske» eller «vilje» i denne saken overfor de ansatte i de berørte tilsynene, men heller at de aller fleste (mange i liknende situasjoner som min) simpelthen ikke kan flytte.

Til distriktspolitikerne og til Victor Norman, enda vi vet at sistnevnte har innebygde øreklaffer, vil jeg gjerne stille spørsmålet: Hvordan ville de føle det, om de og deres familier ble tvunget inn i en situasjon hvor de måtte flytte, for eksempel fra Bergen til Oslo? Ville de være «rause»? Ville de ikke «syte og klage»? Jeg har på følelsen at pipen ville da få en hel t annen låt!

PATRICIA M. STORGÅRD