Av nysgjerrighet tok jeg kontakt med dem – og ble kjent med en utrolig hyggelig familie som jeg tror de fleste av oss ville likt å ha til nærmeste nabo. Jeg ble dessverre også kjent med noe som var mindre hyggelig; nemlig måten vårt forvaltningsorgan Utlendingsdirektoratet (UDI) behandler mennesker på som søker om beskyttelse i Norge.

Karen Mekertjan forlot Armenia i 1990, med sin kone Silva og deres første barn, datteren Lillid som da var ca. 1 år gammel. Siden var han bare periodevis (og illegalt) tilbake for å se hvordan det gikk med den lille fabrikken han hadde startet i 1988, og som produserte undertøy og nattøy – og som han nå hadde gitt sin bror ansvaret for å drive.

Under et slikt besøk i slutten av januar -95 ble han arrestert og avhørt om sin forbindelse med det ulovlige partiet TASHNAG. Han ble bl.a. tvunget til å signere på et blankt ark hvor bare navnet på politistasjonen og hans eget sto oppført. Deretter løslot de ham med beskjed om å melde seg igjen om fire dager til nye forhør. Etter et par dager i skjul forlot han landet og siden har han ikke vært i Armenia. Han anser i dag både politiet og styresmaktene i Armenia som meget korrupte, og frykter for hva de kan finne på av beskyldninger mot ham under nye avhør. At hans kone Silva er fra Aserbajdsjan – landet som Armenia er i stadig konflikt med, og kriget imot i 1992 – gjør heller ikke livet enkelt for dem i hjemlandet. Det er mange armenere som ikke liker at folk fra Aserbajdsjan bor i Armenia.

Hvis evnen og viljen er til stede for aldri så lite innlevelse og forståelse i denne saken så bør beslutningstakerne i UDI benytte Utl.l. § 8, pkt. 2 – om «sterke menneskelige hensyn» på en positiv måte for denne familien. Hadde det vært så problemfritt for dem å vende tilbake som UDI hevder, så er det vel naturlig å anta at de hadde valgt dette, da, fremfor en hvileløs flukt fra land til land rundt om i Europa?!

Hvorfor skal ikke Norge være det land som viser storsinn overfor denne familie ved å gi dem mulighet til å slå rot i et land – slik at fire barn omsider kan finne trygghet og få en menneskelig oppvekst?

Er det noe annet land som har bedre anledning enn vårt til å stoppe denne uverdige «forsendelsen til ukjent adresse»? Skulle ikke Norge ha råd til å ta ansvar for at 11 år på flukt, på søken etter en fremtid, nå endelig får en lykkelig slutt for denne småbarnsfamilien.?

De er riktignok ikke fotballstjerner eller ferdigutdannede it-spesialister, men likefullt representerer de en gruppe mennesker som vi gjerne i enda større grad trenger å «importere» til Norge for i fremtiden å kunne opprettholde de mange serviceyrker som av oss «innfødte» i økende grad blir sett på som lavstatusyrker. Hans kone Silva har fast jobb og får en utmerket god attest fra sin arbeidsgiver her i Bergen.

Et påtrengende spørsmål som jeg antar at jeg deler med mange av BTs lesere, vil være: Hvilke kriterier er det disse menneskene ikke oppfyller siden de ikke får oppholdstillatelse i Norge på humanitært grunnlag?

Min magefølelse sier meg at det skjønnet som saksbehandlerne i forvaltningen har utvist i disse sakene representerer en fare for rettssikkerheten for søkerne. Samme mage er urolig over at en slik nådeløshet i en del asylsaker kan være med på å legitimere den avskyelige rasist-volden vi har sett i det siste. Man skal ikke se bort ifra at det kanskje er akkurat denne «ryggdekning» disse ynkelige og forvirrede snauskallene trenger for å utføre sine udåder.

Er det bare min mage som er urolig over dette – eller –?

Karen Bratland, Bergen