STEINAR HANSSON

I løpet av ettersommeren har hver uke brakt nye meldinger om nedleggelse av små og mellomstore bedrifter, mange med lang tradisjon og godt innarbeidede navn. Jordan flytter tannbørsteproduksjonen fra Flisa til England, Sande Paper Mill i Vestfold er slått konkurs, det samme er Mjellem & Karlsen Verft i Bergen og Hurum Fabrikker, mens møbelfabrikkene Hellegjerde og Hove har sagt opp mange ansatte i Norge og flytter deler av produksjonen til Litauen. Til Litauen flytter også Høie Sengetøy. Dramatikken i situasjonen er at disse bedriftene sannsynligvis er forløperne for en større bølge som vil prege utviklingen utover høsten og vinteren.

MYE TYDER PÅ AT DET I TILLEGG til dem som virkelig er tvunget til å legge ned i Norge, vil komme andre som benytter krisestemningen til å flagge ut, selv om de strengt tatt ikke behøver å gjøre det. Den høye kronekursen, det gode lønnsoppgjøret og den høye renten er for noen så kvelende at de må handle, for andre er dette utmerkede unnskyldninger for å flytte utenlands. Til sammen kan vi få et historisk flyttelass som vil tvinge frem en mye skarpere debatt en vi har sett til nå.

Så langt er det nærmest patetisk å høre hva som sies fra ansvarlig politisk og økonomisk hold. Sentralbanksjef Svein Gjedrem skylder på vanlige folks lønnsøkninger og politikerne som bruker for mye oljepenger, finansminister Per-Kristian Foss nagler stort sett partene i arbeidslivet, mens Arbeiderpartiet mener Foss har brukt for mange penger i årets reviderte statsbudsjett. LO-leder Gerd-Liv Valla retter kritikken mot sentralbanksjefen som hun mener er fanatisk opptatt av holde inflasjonen i sjakk og dermed ignorerer industrien og sysselsettingens behov for lavere rente og kronekurs. Forklaringene og beskyldningene spriker med andre ord i alle retninger.

EKSPERTENE BIDRAR TIL FORVIRRINGEN. Finansdepartementet har regnet ut at bruken av økte oljepenger i økonomien bare i liten grad bidrar til avindustrialiseringen. Ikke mer enn 2500 ekstra arbeidsplasser forsvinner frem til 2010, dersom de ekstra oljepengene som kommer gjennom den såkalte handlingsregelen brukes til skattelette, ifølge departementet. Deres regnestykker viser at det uansett vil gå tapt 22.000 arbeidsplasser, helt uten bruk av ekstra oljepenger. I Norges Bank er man mye mer pessimistisk. Svein Gjedrem har flere ganger snakket om at hele 60.000 industriarbeidsplasser forsvinner i årene frem til 2010.

Om det finnes noe alle er enige om, er det muligens at kostnadene for eksportindustrien er steget med 20 prosent de siste månedene. Lønnsoppgjøret, renten og kronekursen har skapt økningen. Lønnsoppgjøret er det lite å gjøre noe med; dessuten er de fleste bedriftsledere vant med å fase inn økte lønnstillegg.

Derimot er de lite eller helt uforberedt på den plutselige stigningen i kronekursen. Det er den som knekker de mest utsatte, og det er mot den de står maktesløse. Det underlige er jo at på dette punktet er myndighetene langt fra maktesløse, men de handler ikke. Det går an å sette ned renten, noe som automatisk vil senke kronekursen og øke eksportindustriens inntekter. Isteden truer Norges Bank med økt rente, og de ledende politikerne gjemmer seg bak banksjefen.

SKULLE AVINDUSTRIALISERINGEN FORTSETTE utover høsten, vil presset mot sentralbanken og regjeringen gå fra bris til storm. Særlig Høyres talsmenn vil bli nødt til å finne bedre svar enn de er kommet med til nå. Så langt snakker Høyres finanspolitikere som om problemene ikke er her — nå. De bare forteller om hvordan skattelettelser og et stramt budsjett skal avverge en fremtidig krise, uten å innrømme at deres og sentralbanksjefens politikk har utløst krisen allerede nå. Det hjelper lite å bedrive forebyggende, og muligens feilaktig, medisinering når pasienten for lengst er blitt alvorlig syk. I dette tilfellet er det en operasjon som kreves.

Vi har lenge snakket om det «postindustrielle» samfunnet, altså tiden etter at industrien var dominerende for svært mye av inntjening, planlegging og tenkning i samfunnet. Om en hel nasjon nærmest kan være fri for industri, er derimot et skritt videre. I Norge er dette en mulighet. Med våre ufattelige oljerikdommer kan vi til slutt stelle oss slik at vi stort sett lever av å betjene hverandre. Det vil gå utmerket i ganske mange år, men kan til slutt ende slik pessimistene mange ganger har advart mot: Når oljealderen er over, har landet knapt noe å selge til utlandet, annet enn fisk.

DE FÆRRESTE ØNSKER EN SLIK UTVIKLING, og de fleste tviler på at det egentlig kommer til å gå slik. Men det er i alle fall ganske uklokt nærmest å planlegge for at utviklingen skal gå denne veien. Med insisteringen på den ekstremt høye renten og den medfølgende kronekursen er det dessverre de mest sentrale myndighetene som i dag er drivkraften nettopp for denne retningen - avindustrialiseringen av Norge. I lengden kan de ikke fortsette med å skylde på hverandre eller din og min lønn, men ta det ansvaret de har fått tildelt.