Halvor Myhrvang tilhører tydeligvis denne gruppen mennesker når han kritiserer at jeg i en kronikk pekte på sammenhengen mellom røyking og alkoholbruk blant ungdom – og ungdoms bruk av narkotika.

Derfor er det nødvendig minne om noen tall fra undersøkelsen «Ung i Oslo» (Pedersen og Bakken 1998):

Blant dem som ikke var dagligrøykere, hadde bare 2 prosent prøvd hasj i de yngre aldersklassene.

Blant dem som røykte over 15 sigaretter per dag, hadde over 50 prosent prøvd hasj!

Blant dem som ikke hadde drukket alkohol siste år, hadde bare 3 prosent prøvd hasj.

Blant dem som hadde drukket mer enn 15 liter ren alkohol, var det hele 47 prosent som hadde prøvd hasj.

Dess tidligere debut på og dess høyere forbruk av de legale rusmidlene, dess større sannsynlighet for hasjdebut. Dette gjaldt uavhengig av miljø, familiebakgrunn m.m.

Ved inngangen til voksen alder var det 6 prosent av hele utvalget som siste året hadde brukt ecstasy, kokain, amfetamin eller heroin.

Blant ikke-brukerne av hasj var det bare 2 prosent som hadde brukt de tunge stoffene.

Blant eksperimentbrukerne av hasj var det 18 prosent.

Blant fastere brukere av hasj var det hele 57 prosent som hadde brukt ecstasy, kokain, amfetamin eller heroin.

Sammenhengen mellom røyking og alkoholbruk – og hasj – og hasj og sterkere stoffer er åpenbar. Klarer man å holde ungdommen borte fra røyk og alkohol, reduserer man sannsynlighet for at de kommer til å bruke narkotika.

I et innlegg (BT 12.5.) gir Per Olav Karlsen uttrykk for at han er enig i faktabeskrivelsen i min kronikk, men han mener den er «tannløs» fordi den ikke har konkrete forslag om hva som bør gjøres. Karlsen ber også politikerne fortelle hva de vil gjøre.

Her er noen forslag (jeg tviler på om Karlsen får svar fra politikerne).

Jeg mener det bør føres en mer restriktiv alkoholpolitikk. Vi er imidlertid inne i en liberaliseringsbølge når det gjelder alkohol og narkotika. Mulighetene til å få gjennomslag for restriktive tiltak synes små, utviklingen går fortsatt i motsatt retning.

Situasjonen må sannsynligvis bli verre, før den kan bli bedre. Den norske restriktive alkoholpolitikken var et effektivt forebyggende tiltak. Men dessverre er det slik at når forbyggende tiltak virker, så er det mange som tror at de er overflødige. I alkoholpolitikken er det åpenbart at mange ikke evner «å lære av andres erfaring», de insistere på selv å være «de andre».

Men kanskje kan det være mulig å samle et politisk flertall for å gjøre noe i forhold til ungdom. Merk at jeg skriver «ungdom», ikke «ungdommen». Ungdom er ingen enhetlig gruppe når det gjelder røyk, alkohol og narkotika. Det store flertall av norsk ungdom røyker ikke, drikker lite eller ingenting – og bruker ikke narkotika.

Men de siste 3-4 årene har vi hatt en utvikling som burde alarmere selv den mest alkoliberale politiker. Mens norsk ungdom tidligere var blant dem som brukte minst rusmidler, viser internasjonale undersøkelser at vi nå har «avansert» til midtskiktet. Etter min vurdering er dette en naturlig konsekvens av en mer liberale politikk, men la det ligge. Det er viktigste nå er å finne frem til mottiltak som alle kan samles om.

Det viktigste er å heve debutalderen for både røyk og alkohol, debutalderen for narkotika vil da øke «automatisk». Her er noe av det jeg mener bør gjøres.

Ungdom er ingen ensartet gruppe. For det store flertall gjelder at de ikke røyker, har rimelig sen alkoholdebut og aldri bruker narkotika. Generelle kampanjer rettet mot ungdomsmiljøene må ha dette som grunnlag. Det må ikke legges inn mer aksepterende holdninger til alkohol og narkotika i generelle kampanjer rettet mot ungdommen.

Skolene kan ikke drive dette påvirkningsarbeidet. Det må komme «påvirkere» utenfra. Fagfolk som er eksperter på «fagfeltet» og på det å kommunisere med ungdom. Lærerrollen er allerede så «tøyd» at den ikke tåler ytterligere strekkøvelser.

Det må opprettes egne team, som driver påvirkningsarbeid i forhold til ungdom og foreldre. Foreldrene må mobiliseres langt sterkere enn i dag, det er de som har den største påvirkningskraften. Erfaringene om sammenhengen mellom røyk, alkohol og narkotika må frem i lyset. Alle foreldre skal trekkes med. Ikke som i dag, hvor – satt på spissen – de som burde møte, holder seg hjemme.

Hvert team må bestå av 10–15–20 helproffe påvirkere, som «overtar» en skole eller deler av en skole i minste en uke – og det må være oppfølging 1–2 måneder senere. Her må man evne å få til en dialog og å få frem et differensiert budskap uten at hovedbudskapet mistes av syne: f.eks. at det normale for en ungdom i Norge faktisk er ikke å ha brukt hasj.

Dette må være den brede aksjonen. Men i tillegg må man sette inn målrettede tiltak mot grupper i faresonen. Dette kan være utekontakter og ungdomsarbeidere, sosialarbeider knyttet til skoler osv. Hvordan finner man så disse utsatte gruppene? La meg, med fare for å fornærme en del utmerkede mennesker, sitere en politimann: Det er bare å følge røyklukta. Mer seriøst, jeg tror ungdomsarbeidere vet hvor de skal rette blikket.

Dette vil koste penger, hundrevis av millioner. Og det kan ikke drives som et tre-årsprosjekt. Her må man binde seg til masta for minst 8–10 år. Dette vil koste penger, men få investeringer vil gi større avkastning.

Odd E. Rambøl