Straffelovens paragraf 95, som beskytter nasjonalflagg mot skjending, har i dag like lite relevans som den såkalte blasfemiparagrafen, som sier at det er forbudt å håne eller latterliggjøre religioner som er lovlige i Norge. Blasfemiparagrafen har heller ikke vært tatt i bruk siden begynnelsen av 1900-tallet.

Både blasfemi og skjending av flagg må være tillatt i et moderne demokrati. Det motsatte vil ha alvorlige konsekvenser for ytringsfriheten. Når man brenner et flagg, er dette normalt sett en politisk ytring, som det vil være absurd å kriminalisere. Vi kan utmerket se for oss en hypotetisk situasjon tilbake i 1990, hvor flyktninger fra Kuwait demonstrerer mot Iraks invasjon, ved blant annet å sette fyr på det irakiske flagget. Ville Finn Jarle Sæle og hans medindignerte latt seg hisse opp over dette og politianmeldt de som skjendet det fremste nasjonalsymbolet til Irak?

Neppe.

Man kan heller ikke begynne å sortere hvilke lands flagg det skal være lov eller ikke lov å brenne, og i hvilke sammenhenger det eventuelt skal være tillatt. Paragraf 95 sier også at det er ulovlig å opptre fornærmende mot representanter for andre land, noe som også setter alvorlige begrensninger i viktige muligheter for politiske ytringer. Hvem skal avgjøre hva som er fornærmende? En representant for Kina vil synes at det er fornærmende å bli møtt med demonstranter for et fritt Tibet. Det eneste fornuftige er å la visse deler av paragraf 95 sove videre sammen med den utrangerte blasfemiparagrafen. Alternativet er rett og slett utenkelig i et moderne demokrati.

EINAR IRJAN ANANIASSEN,

BLASFEMIKER PÅ HERREGUD. COM