Regjeringens forskningsutvalg hadde møte i går for å drøfte en todeling av dagens forskningsråd. Men det er en viktig, innviklet og omstridt sak. Beslutningen vil først komme som en egen proporsjon eller innbakt i det kommende statsbudsjett.

Budskap fra skyttergraven

Dagen før sendte de to hovedansvarlige for dagens forskningsråd en melding fra skyttergraven i form av en debattartikkel i Dagbladet.

Hovedstyreleder Frøydis Langmark og adm.direktør i Norges forskningsråd, Christian Hambro, hevdet at et samlet forskningsråd skaper en unik arena for en helhetlig og langsiktig forskningspolitikk. Deres politikk er å flikke.

Det er flere årsaker til at organiseringen av norsk forskning nå kommer opp: Vi ligger fortsatt langt under OECD-nivå i bevilgninger, NHO er misfornøyd med den næringsrettede forskningen og universitetsforskere er dels bekymret for grunnforskningen og dels for at den sentralstyrte programforskningen tar overhånd.

Eminent analyse

Men den utløsende faktor for diksjonen er en internasjonal evaluering ledet av bergensk-engelske Erik Arnold. Nesten alle parter er enige om at det er et lærestykke i hvordan en evaluering skal gjennomføres. Uenigheten oppstår om veien videre:

Første del av teksten på denne fjellvettregelen lyder: «Vend i tide, det er ingen skam å snu. Hvis du ikke er sikker på om du vil nå målet pga. dårlig vær eller føre, snu og gå tilbake. Forsøk ikke å trosse været, andre kan sette livet på spill under forsøk på å redde ditt liv.»

Bakgrunnen for at bildet om å snu blir brakt inn er sammenslåingen av fem forskningsrådene i 1993. Det var statsråd Gudmund Hernes som var drivkraften, men det var bred enighet både blant forskere og politikere at dette var riktig kurs.

Men nå vil flere sentrale aktører snu igjen og ha to råd, ett for grunnforskning og ett anvendt forskning med hovedvekt på produktutvikling og næringslivsforskning. Årsaken er at det ikke har gått som det skulle.

Ny drivkraft

Mens den nåværende forskningsministeren Kristin Clemet var NHO-direktør, frontet hun denne saken. Hun blir drivkraften denne gangen, uansett hva som skjer.

Også flere tungvektere innen norsk forskning vil ha en todeling igjen og peker på at det tidligere Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF) fungerte som et god råd for grunnforskning. De vil ha ett nytt råd som kan sikre grunnforskning, av og til er første fase også kalt «unyttig» .

NHO ser for seg en sammenslåing av forskningsrådets Område for Industri og energi, SND, SIVA og muligens Eksportrådet.

Både tilhengere av en sterk grunnforskning og en målrettet næringsforskning er altså innstilte på snu i tide. Men det er ikke de som står bak evalueringen. De vil fortsette å samle all makt i forskningshuset og gi det 15 milliarder mer pr. år.

«Vi mener at de endringer vi nå er i gang med, vil skape et nytt forskningsråd som er i stand til å møte de utfordringer som de som i dag ønsker oppsplitting peker på,» skrev Langmark og Hambro i Dagbladet. Vi ser altså en allianse mellom evaluerere og de som ble evaluert.

Sentralisering og stivhet

Problemet med dagens styring er stivheten, sentralstyringen og maktkonsentrasjonen i norsk forskning. I tillegg til å forvalte midlene til forskningsrådet, fordeler denne organisasjonen også 2/3 av avkastningen fra det nyetablerte «Fondet for forskning og nyskaping». Fondet er på 13 milliarder kroner og i år ventes avkastningen å bli på 520 millioner kroner.

Hadde den svenske næringsministeren Bjørn Rosengren studert organiseringen av norsk forskning, ville han hatt sterkere argument for sin Sovjet-stat-påstand enn dem han fremførte.

Høyre-dominans

Forskningsminister Kristin Clemet er nå regjeringsmedlem og kan ikke drive sektorpolitikk basert på tidligere standpunkt. Men hun er leder av regjeringens forskningsutvalg og hennes departement er sekretariat for utvalget: Med seg har hun, finansministeren, fiskeriministeren, helseministeren, justisministeren, landbruksministeren, miljøvernministeren, nærings— og handelsministeren og utviklingsministeren, alt en sterkt høyredominert forsamling.

Det skal kanskje en del politisk mot å gå mot rådene både fra en internasjonal evalueringskomité og en forskningsrådsledelse som er innstilt på å følge opp kritikken som er kommet frem.

Men skjer det ikke endringer nå, vil Clemet og regjeringen være ansvarlige for en sementering av sentralisert forskningspolitikk for mange år fremover.