Dette fremgår av statistikk formidlet av informasjonsdirektøren i Finansnæringens Hovedorganisasjon.

Ut ifra reportasjen skulle man tro at de skadelidte løper en svært stor risiko ved å gå til sak mot et forsikringsselskap. Mellom linjene kan man også slutte seg til at advokatene som fører disse tapssakene for trafikkofre med en slik tapsstatistikk ikke kan være noe å satse på.

Faktum er imidlertid at statistikken blir presentert og lagt frem på falske premisser. Det er ingen nøytral instans som fremlegger informasjonen, men forsikringsselskapenes egen forening. Kvaliteten blir dessverre deretter.

Enhver sak der skadelidte ikke har fått fullt medhold føres på tapslisten til de skadelidte. Dette må åpenbart være uriktig og kun egnet til å forlede allmennheten. Eksempelvis vil en sak der en trafikkskadd får tilkjent millionerstatning, men taper vedrørende et delkrav på 10.000 kroner, bli ført som en tapt sak overfor trafikkofferet i statistikken til Finansnæringens Hovedorganisasjon.

Til og med den ferske dommen fra Høyesterett, der Katrine Bråtane etter en svært alvorlig skade ble tilkjent rekorderstatning på 11,1 millioner kroner, vil etter denne misforståtte statistikkføringen kunne kalles et tap for skadelidte. Dette da hun ikke fikk medhold på absolutt alle punkter.

En riktigere definisjon av tap eller seier i retten må være hvorvidt saksøkeren står igjen med en større erstatning etter rettens dom enn det økonomiske tilbud som forelå fra forsikringsselskapet forut for rettssaken. Her er Bråtane-saken et meget godt eksempel på selskapenes taktikk overfor skadelidte som har små forutsetninger for å vurdere saken selv. Forsikringsselskapet skal tidligere ha tilbudt henne 250.000 kroner for å avslutte hele saken.

Undertegnedes erfaring som advokat for trafikkskadde og yrkesskadde tilsier at det nytter å ta opp kampen mot forsikringsselskapene, om nødvendig ved å gå rettens vei. Rettslig behandling er ofte eneste mulighet for å få en riktig erstatning. Rettsutviklingen de seinere år, og særlig i 2002, har vært svært positiv for de skadelidte. Vi har nå kommet mye lengre i retning av at skadelidte får tilkjent den erstatning de fortjener for å komme økonomisk skadesløse ut av en ulykke.

Utspillet fra forsikringsnæringen føyer seg inn i et mønster der forsikringsselskapene prøver å overbevise ulykkesofre om at det er uklokt å la seg bistå av advokat i skadesaker, eller å gå til rettssak mot selskapene. Det har tidligere fra samme kant vært fremlagt statistikk som konkluderte med at skadelidte uten advokat var mer fornøyde med erstatningsoppgjøret enn skadelidte som hadde latt seg bistå av advokat.

Gitt selskapenes store økonomiske interesser i slike feilpresenterte statistikker må disse tas med en stor klype salt. For øvrig påligger det Bergens Tidende et visst ansvar for å sørge for balansert informasjon i slike saker, der styrkeforholdet mellom partene er svært ulikt. Dette slik at forsikringsnæringens åpenbart uriktige statistikker og påstander ikke får stå uimotsagt.

Dersom en nøytral instans hadde utarbeidet en tilsvarende statistikk over erstatningssaker, er min påstand at denne etter alt å dømme ville vist at forsikringsselskapene trekker det korteste strå i det store flertallet av sakene.

ADVOKAT JØRUND AARRESTAD