I «hovedrollen» møter vi en sympatisk ung mann som etter hvert oppdager at det er mulig å føre en samtale med de syke som menneske til menneske. Seeren får innledningsvis se et ansettelsesintervju hvor ekstravakten blir minnet om at pasientene i institusjonen er mennesker rammet av en sykdom. Vi får imidlertid ikke innsyn i om institusjonen kvalitetssikrer sin ekstravakter i forhold til skikkethet, ei heller om ekstravakten får en opplæring i hvordan alvorlig sinnslidelse kan arte seg og hvilken behandling den syke trenger. En slik praksis overført til behandling og omsorg for mennesker med alvorlig kroppslig sykdom, er i dagens samfunn ikke akseptert. Hvis seerne sitter igjen med dette budskapet, kan filmen kanskje bidra til en bedret praksis i psykiatrien.

Som pårørende til mennesker med psykisk sykdom, mener vi at filmens virkemidler dessverre kan bidra til å opprettholde rådende praksis. Den gir oss et unyansert og skjevt bilde som bidrar til en ytterligere stigmatisering og «farliggjøring» av psykisk lidelse. Et slikt bilde står i motsetningsforhold til den saklige og nyanserte opplysningsvirksomhet som er nødvendig for et verdig liv og en verdig behandling for mennesker med alvorlig psykisk sykdom. Våre argumenter er som følger:

Hvis intensjonen var å vise hvordan de sykeste syke blir ivaretatt i lukket avdeling, ble det utydelig. Etter vår mening burde filmen blitt introdusert med en innføring i problemet, hvor omfattende problemet er både lokalt og på landsbasis, og eventuelt angi hvordan den ideelle omsorg bør være. Hvis intensjonen var å bekrefte inntrykket av at alvorlig sinnslidelse er synonymt med mennesker som er til fare for andre, ble det ettertrykkelig bekreftet. De syke må nemlig holdes innesperret fordi de klorer, biter, kniper og slår. Det å arbeide med psykisk syke mennesker er derfor ubehagelig. Hvis intensjonen var å bedre rekruttering av dyktige fagpersoner til psykiatrien, er filmen ingen god markedsføring i så henseende heller tvert imot .

Som pårørende, vil vi til slutt minne om at psykisk sykdom kan ramme deg og dine nærmeste. Vi håper derfor at filmen, til tross for sitt unyanserte bilde, vil bidra til en debatt om hvordan vi i dag behandler våre sykeste syke som selv ikke kan fremføre sin sak.

Av Karen Louise Pedersen, for Pårørendegruppen for psykiatriske pasienter i Bergen og Omegn