Av Per Thorvaldsen

Her får de bemidlede og innflytelsesrike passet sitt påskrevet. De er selvfølgelig imbesille kulturignoranter som kun lufter sine fruer, halvfulle på chablis, til toner de verken forstår eller har hørt før. Og så hoster de og snakker i mobilen, så mye at den ellers så sindige festspilldirektøren kommer i harnisk. Hadde vi byttet ut ordet «Fiffen» med «Innvandrere», «Samer» eller «Pensjonister», hadde nok Pressens Faglige Utvalg måttet jobbe overtid.

Ja, jeg er en av dem. Riktignok verken rik eller vakker, men heldig nok til å arbeide i en bedrift som lar festspillbilletter drysse ned over sine ansatte.

Hvorfor bedriften sponser Festspillene, langt unna enhver kjerneaktivitet, når dette er takken, er uforståelig, men det har vel noe med relasjonsbygging, firmamerke og et ønske om å gi sine ansatte kulturell føde. Til åpning hadde jeg fått billetter nok til hele familien på første rad. Min sønn så seg fjetret rundt og spurte «Pappa, hvorfor har de så rare klær?». «Jo dette er Fiffens — de fine i samfunnets - store aften. Vi er bare her for å lære at klassesamfunnet fremdeles eksisterer. Veblens Theory of the leisure class forklarer alt dette, og den kan du jo lese når du blir voksen.»

At kulissene til kveldens ballett så til å være hentet rett ut fra nattskiftet, kom som ekstra bonus og herlig kontrast.

Lørdag var det ny runde. Et eller annet atonalt pling-plong for en billig penge på Siljustøl. Fiffen var borte, men jeg traff mange fra jobben samt de vanlige gråhårede som går om torsdagen. En vert i storform kåserte lett om Klaus Egge og hans komponistgjerning. Og da pianist Torleif J. Torgersen anslo de første akkorder til «Draumkvede», pustet vi lettet ut. Dette var jo vakkert, hørbart og ga livet en ny dimensjon. En time senere avsluttet Torgersen med en heidundrende utgave av «Kjempeviseslåtten», vi klappet begeistret og cd-en har gått i spilleren siden.

Min oppfordring til Festspillene blir å følge vårt eksempel. La det regne billigbilletter, gjerne sponsede, nedover byens befolkning slik at alle får muligheten til å få den åndelige føde som nå krydrer hverdagen til Reidar Lien, gir Gunn Wærsted forbindelser og Anne-Grete Strøm-Erichsen inspirasjon.