Av Magnus Stangebye Øglænd,Sandnes

Og hvis festspilldirektør Bergjljót Jónsdóttir ikke forstår hvorfor det er en uhyrlighet, illustreres dermed virkningen av befatning med den slags: gradvis og ubønnhørlig tap av gangsyn.

Vi er kommet et stykke på vei i kampen mot miljøforurensning. Syndere blir ilagt bot, hva enten det gjelder oljesøl i havet eller fabrikkers giftutslipp. Farligst av alt er forgiftningen av menneskers sinn og sjel. Men her er lite og ingenting blitt gjort; for det første fordi den vanskeligere kan defineres — men det kan den! - for det annet på grunn av utøvernes snedige argumentasjon. I film, litteratur, kunst, går den igjen og igjen, i tre ledd: ytringsfrihetens ukrenkelighet, den kunstneriske kvalitetens legitimasjon av ethvert innhold og realisme-alibiet: alt som er virkelig, skal kunne gjengis.

Med «frihet under ansvar» er slike argumenter holdbare. Hvis ansvaret kastes over bord og det diabolske tas inn i stedet, blir de i samme øyeblikk bunn falske. Når en roman, og enda mer en film med sin langt sterkere effekt, velter seg i vold, sadisme og perversjoner, skjer det stikk motsatte av åndsfrihet: det er menneskets frie ånd som blir krenket, besmittet og gradvis avstumpet - inntil det avskyelige og bestialske er blitt helt alminneliggjort. At «verket» skulle være godt spilt og ypperlig fotografert, sanksjonerer ingenting. Tvert imot, det er på linje med narkotikalanging i fullt flomlys. Og skulle realismehevdelsen bety adgangsbillett til enhver form for destruktiv handling, så hvorfor ikke i neste omgang arrangere riksdagsbrann på Håkonshallen? Det ville bli fortrinnlig realisme.

Jeg har sett en offentlig person bruke uttrykket «voldskultur», uten å blunke. Det er jo sanseløst. Og nettopp: man evner til slutt ikke å sette skille mellom det gode og det onde. Jónsdóttir vil «vekke folk opp fra dvalen i sofakroken foran fjernsynet», som for å begrunne dette monstrøse påfunnet. Bedre den! Bedre, skrev Michelangelo, var stenens søvn så lenge skam og skjensel råder. Hennes nedlatende uttalelse er malplassert, og symptomatisk for en åndelig beredskap hvor både nærsyn og fjernsyn virker utkoblet.

For noen tiår siden skrev Aasmund Brynildsen, et av vårt lands mest lysende konsekvente åndsmennesker, et essay: «Verdens forberedelse». Avisen anbefales å trykke essayet, fra boken «Det nye hjerte», som kronikk. Det er kort og, viser det seg, profetisk. Der står det i klartekst hva som skjer når det onde kolporteres under alle mulige kultur- og realisme-påskudd. Skulle festspilldirektøren etter lesingen av dette fortsatt ikke innse at «Outsider Art/Music» vil være et giftangrep mot folks bevissthet og en korrumpering av Festspillenes mål og mening, bør i hvert fall styret kjenne sitt ansvar.