Av Iselin Strønen,student, UiB

Til tross for at Norge er verdens rikeste land, har vi allerede den dårligste studentfinansieringen i Norden, og nå vil Ap og Frp gjøre den enda dårligere. Det siste året har det vært mye fokus på studentene sin vanskelige økonomiske situasjon. Med mindre du har velstående foreldre i ryggen, må de aller fleste jobbe ved siden av studiene, boligprisene ligger langt utenfor rimelighetens grenser, og den høye renten etter endt studietid gjør at mange er gjeldsslaver før de fyller 30 år.

Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet rettferdiggjør sitt nyeste forslag med at det vil få studentene fortere gjennom studiene, men det er tydelig at de verken har tenkt igjennom begrunnelsen eller konsekvensene.

Det er mange faktorer som spiller inn på strykprosenten. For noen blir arbeidsmengden for stor, og den normerte tiden strekker ikke til. Mange må arbeide ved siden av studiene, og har dermed ikke tid til å studere så mye som de ønsker. Vi kan få en ordning som biter seg selv i halen: Er låneandelen høyere, må en arbeide mer ved siden av studiet, og enda flere vil stryke.

Personlige forhold og forutsetninger kan være ulike, men en stryker sjelden på grunn av latskap, som politikerne nå insinuerer.

Konsekvensene av denne ordningen er mange. Det vil bli en risikovurdering om en skal begynne å studere og muligens ende opp som gjeldsslave. De som tviler på at de vil greie alle eksamenene på løpende bånd, tar kanskje ikke sjansen, og det vil bli færre studenter generelt. Mange vil se lånet vokse og ser seg nødt til å avbryte studiet, og vi vil få færre studenter som tar høyere grad. Enda flere vil slite med uoverkommelige lån etter endt studietid. Potensielle studenter med en svakere økonomisk bakgrunn vil falle utenfor. Studenter som tviler på sine egne evner i en allerede konkurranseorientert hverdag vil velge bort høyere utdanning. Vi får en studentfinansiering for de velstående og selvsikre.

Ap og Frp har valgt et strategisk tidspunkt for å legge frem forslaget sitt. I disse dager er de fleste studenter opptatt med å stå på denne vårens eksamenen, og enda en spiker i studentvelferdens kiste blir spikret inn i all stillhet.

Det er betenkelig at studenter som av en eller annen grunn ikke står til eksamen, skal blir straffet med et enda høyere lån, og det stiller nok en gang spørsmål ved utdanningsinstitusjonenes posisjon i Norge: Er universitetet og høyskolene et samlebånd for eliten der målet er å få studentene fortest mulig ut i arbeidslivet? Eller har alle i Norge, uansett personlige evner og økonomiske forutsetninger rett til utdanning, uten å bli pålagt økonomiske sanksjoner av de folkevalgte om de ikke skulle lykkes i første forsøk?