Av Ingolf Jarl Furre

Årene går, trafikken øker, man blir eldre, og livet blir liksom mer og mer verdifullt etter som årene går.

Derfor ringte jeg Hordaland vegkontor i november 2001 og spurte om man ikke kunne ta i bruk fotoboks(er) i tunnelen som hjelpemiddelet i trafikksikkerhetens tjeneste. Grunnen var grei, jeg var skremt da jeg kjørte bak en gul flakevogn med en personbil på planet. Førerkort har jeg hatt siden 1963, og etter min vurdering kjørte denne transporten i ca 90 – nitti – km/t mot byen, da fratrukket margin for gulfargen, da det er kjent sak at skarp farge på et kjøretøy får det til å se ut som at farten er større enn den i virkeligheten er.

Hva i all verden tenkte føreren på mon tro, han hadde et kollisjonsskadet kjøretøy på planet, og hans profesjon var trafikk og henting av kjøretøyer fra ulykkessteder.

Og til deg bussfører som fløy lavt mot Fyllingsdalen her en dag, tenk sikkerhet. Arbeidsplassen din er tung, bare hjulene på doningen din er nok til å kverke en middels personbil.

Det er greit at passasjeren i Taxi hadde liten tid, men hvordan kunne du som fører av en svart Volvo stasjonsvogn finne på å akselerere som du gjorde og foreta en hasardiøs forbikjøring av 3 – tre – biler midt i tunnelen?

Mitt liv er mye verd, ditt også, mye mer verd enn all verdens fotobokser, derfor er prisen på å montere en digital fotoboks eller to i Løvstakktunnelen intet å regne for.

Men det viktigste av alt, det er deg som bruker av Løvstakktunnelen som må tenke defensivt og positivt, din sikkerhet er min og vår sikkerhet i en trafikk som krever alt av deg som bilfører. Vis hensyn, det er livsviktig.

Samtalen med Hordaland vegkontor resulterte i at jeg ikke lenger bruker Løvstakktunnelen, men har flyktet tilbake til veien der jeg begynte i 1965.