I noen dager etter at tårnene styrtet på Manhattan 11. september 2001 var vi alle amerikanere. I dag er vi alle antiamerikanere. Man skal lete lenge for å finne noen som egentlig ønsker denne krigen utenfor George W. Bushs medarbeiderkrets. Unntaket må være Tony Blair personlig.

Men selv om amerikanerne alene påtvinger verden en krig ingen vil ha, er det få gitt å vite at det hele ender så forferdelig som de fleste tror. USA gambler på at også dette vil bli en krig både det irakiske folket og omverdenen vil oppfatte som rett og nødvendig — i ettertid. Ja, i nær ettertid. Kanskje får de rett igjen?

Når amerikanske senatorer og kommentatorer skjeller ut tyskere og franskmenn for å være utakknemlige og selvopptatte, lyder signalene som en gammel fars sårede stolthet over ulydige sønners oppførsel. Mellom Europa og USA burde sant å si utgangspunktet for hvem som har avlet hvem ha vært motsatt. Men den amerikanske oppfatningen av hvem som har reddet hvem de siste 100 årene er for lengst blitt den delen av historien som virker mest aktivt, ikke alt det som ligger enda lenger tilbake i tid. «Hadde det ikke vært for oss, hadde dere alle vært sovjetstater,» var et av de amerikanske utropene som tyskere, belgiere og franskmenn mottok i uka som gikk da de blokkerte NATO-støtten til Tyrkia.

Sett med amerikanske øyne er ikke tankegangen bak vulgaritetene helt fjern fra virkeligheten. USA kan med betydelig rett påberope seg å ha reddet Europa fra våre egne stammekriger og vanvittige ideologiske eksperimenter både en, to, tre og fire ganger gjennom det 20. århundret. Om vi ikke er evig takknemlige for innsatsen - hvilket er en umulig tanke, fordi den slags bare fører til evig underdanighet - er amerikanerne desto mer bevisste sine inntredener i krig etter krig på vår side av Atlanteren.

USAs motvillige deltakelse i den 1. verdenskrig bidro til å gjøre slutt på at de gamle keiserrikene lot millioner av unge europeere ofres i en formålsløs død i skyttergravene i det nordlige Frankrike. Uten USAs hjelp hadde heller ikke Hitlers herredømme over Europa blitt knust så totalt som det ble. Og det er godt mulig at sovjet-kommunismen ville ha knuget langt flere land enn den gjorde om ikke USA hadde stått som garantist for oppdemningen og terrorbalansen gjennom den lange og kalde krigen.

Dessverre for vår europeiske selvbevissthet sluttet ikke de amerikanske redningsaksjonene med den kalde krigen. Da serbere og kroater pusset støvet av den verste europeiske arven, den glødende nasjonalismen med sin iboende trang til etnisk rensing, var det til slutt amerikanske våpen som gjorde ende på galskapen, uansett hvor mye man kunne betvile at luftkrigen over Kosovo ville føre frem - mens den sto på.

Verken i Midtøsten eller i andre deler av den tredje verden kan USA skilte med like fager innsats for demokrati og fred. Tvert imot har støtte til diktaturer og aggresjoner vært vel så utbredt. «Den stygge amerikaneren» er en skapning som har herjet Latin-Amerika, Vietnam og Midtøsten uten overdreven interesse for hva som er rett, men med desto klarere blikk for hva som kunne bli lønnsomt.

Rett før et svært sannsynlig nytt krigsutbrudd er spørsmålet om det er den gode eller stygge amerikaneren som er på ferde. Fienden har alle trekk av de onde ånder som USA med stor suksess tidligere har drevet vekk fra vårt kontinent. Hadde Saddam Hussein bestyrt et europeisk land og terrorisert dets naboer med krig og okkupasjon, og sin egen befolkning med nådeløst diktatur og gassangrep mot opposisjonelle grupper, ville dagens store demonstrasjoner ha hatt en annen skyteskive enn president George W. Bush.

Men Irak er ikke i Europa. Landet ligger der hvor amerikanernes hensikter for lengst er avslørt som svært mye annet enn behovet for å innføre fred og demokrati. Dessuten er vi i dagens Europa ikke lenger interessert i heie frem USAs utrettelige innsats for en bedre verden - i hvert fall ikke når veien frem er brolagt med krigens grusomheter. Hvis man kan snakke om en kollektiv europeisk bevissthet som snart deles av alle fra Ural til Gibraltar, med unntak av noen regjeringsmedlemmer her og der, må det være at krigens tid er over, vi har annet å gjøre.

«Dere er feige,» sier amerikanerne, og det sies ikke bare av dem som står president Bush nærmest. Forakten for den europeiske unnfallenheten er mer utbredt enn som så. Hos oss er forakten også utbredt - for krigshissingen og den naive tro på at Irak befris og forbedres gjennom kort prosess.

Dessverre vil bare slagmarken bevise om det er vi som har rett i at dette går mot de største grusomheter, folkemord og flyktningeksplosjoner, mot et Midtøsten i kaos og en oppblomstring av terrorisme verden aldri har sett maken til, slik den tyske utenriksministeren frykter. Eller om USA ikke bare seirer i krigen, men også vinner freden - nok en gang, til en måpende omverdens forundring.

Det verste er at vi må håpe det siste - fordi krigen virker uunngåelig. Bare ett mulig alternativ gjenstår i den virkelige verden, utenfor FNs forsamlinger: Saddam fjernes eller forsvinner uten krig. Og hvem andre ville da få rett enn USA over at trusselen om krig fortsatt er bedre enn all verdens diplomati mot diktaturer?

Vi er med andre ord sjakk matt. Vi kan ikke håpe at dagens demonstranter har rett, bare frykte det.