DEBATT

Av Oddmund Søvik,

Bergen

Verdensorganisasjonen gir muligheter og håp, kanskje menneskehetens eneste, slik man i dag kan se det. FN representerer en idé og et ideal, på samme måte som demokratiet gjør det.

Det er et langt sprang fra denne erkjennelse til reservasjonsløst å slutte seg til de utspill som til enhver tid kommer fra FNs sikkerhetsråd. En slik holdning blir en form for fundamentalisme, med ønske om et fast punkt i tilværelsen, og tro på en institusjon som alltid gir oss de riktige svar.

I forbindelse med Irak-krisen snakker vår statsminister og andre stadig om FN-sporet. Problemet er at FN-linjen politisk sett er uklar, og kursen vinglete. Eller sagt på en annen måte: FN har sporet av. På hvilken måte? Jo, for det første har FNs aksjoner blitt tiltakende krigerske. Dette er et brudd med en lang tradisjon med fredsbevarende styrker i forskjellige konfliktområder. Filosofien for disse styrkene, slik den særlig ble meislet ut av avdøde generalsekretær Dag Hammarskjöld, var å utvise nøytralitet samt unngå tap av menneskeliv. Selv om de fredsbevarende styrker hadde varierende grad av suksess, hadde de generelt sett autoritet, og de var tillitsskapende. Den blå beret ble et symbol på verdighet og respekt. Nå er det dessverre våpnene som taler, også i FN-sammenheng.

Et annet FN-spor som er forlatt, går på grunnleggende etiske prinsipper. Jeg tenker ikke da på alle FNs underavdelinger for humanitære og kulturelle spørsmål, som gjør rosverdig arbeid. Problemet er Sikkerhetsrådet, hvor vi ser en himmelropende mangel på konsistens, konsekvens og frihet i beslutningsprosessen. Forhold mellom stater så vel som mellom mennesker må være regulert av kjøreregler, som i bunn og grunn må ha etisk og moralsk substans. Nøkkelord er her rettferdighet og likhet. Forskjellsbehandling virker destruktivt. Enhver som tenker seg om vil finne eksempler.

Det er helt åpenbart at FNs sikkerhetsråd lider av alvorlige mangler, både i sin sammensetning og sin funksjon. Sammensetningen er entydig preget av verdenssituasjonen umiddelbart etter den annen verdenskrig. I de mer enn 50 år som siden har gått har det ikke skjedd noen justering. Hvilken innflytelse har Indias millioner? Eller de muslimske land? Eller Sør-Amerika? Likevel settes det stadig likhetstegn mellom Sikkerhetsrådet og det internasjonale samfunn.

Det er ikke godt nok, slik Einar Førde gjør, å oppfordre til å slutte opp om FN, «utan atterhald». Det er nødvendig å arbeide for et bedre FN, i særdeleshet et nytt og annerledes Sikkerhetsråd.