Tilgangen skulle komme i kontrollerte former avpasset etter statenes behov som en aktiv verving, ikke som et mottak av alle som klarte å ta seg inn i Europa. Det dreide seg om samfunnsøkonomi.

Slik ble ikke den europeiske virkeligheten. Den økende strømmen av flyktninger og innvandrere befinner seg på siden av offentlig flyktning-, asyl— og innvandringspolitikk, som forutsetter lover, regler og kvoter.

Politikken bryter sammen på grunn av tilstrømmingen via den nye globale næringen som kalles menneskesmugling, og fordi pågangen samlet utgjør en folkevandring. Begrepene flyktning, asylsøker og innvandrer blandes i debatten sammen, noe som ytterligere får erklært politikk til å forvitre.

Flyktning- og asylpolitikk blir identisk med innvandringspolitikk, flyktning- og asylpolitikken forsvinner, uttrykt ved at alle som kommer til Norge blir «våre nye landsmenn», som skal integreres i det norske samfunn. Det er menneskelig forståelig, men innebærer at vi i dag kun har en passiv innvandringspolitikk, som ikke er regulert, men later som om vi fortsatt også har en flyktningpolitikk slik FN venter. Flyktningpolitikken rammes og diskrediteres i den europeiske opinionen.

Festning og festning

Festung Europa er blitt gjengs uttrykk for et lukket og umenneskelig Europa som med alle midler, også uakseptable, holder vekke folk som søker et bedre liv, og begrepet brukes fordi det er så negativt tysk og derfor selger budskapet, som bekreftes når båter forliser ved Europas kyster og menneskeliv går tapt.

EU prøver å skape felles regler, det vil i praksis helst si avvisningsregler. Når døren er stengt ett sted, skal den ikke stå åpen et annet sted. Går vi med på at det fortsatt bør finnes en flyktning- og asylpolitikk og en innvandringspolitikk og følgelig lover og regler for dette, og at det er forskjell på flyktningpolitikk og innvandringspolitikk, følger også at noen må avvises.

Da gjenstår diskusjonen om hvordan lover og regler skal se ut og praktiseres. At de finnes, er ikke det samme som at Festung Europa er bygget. Festningen er reist dersom lover og regler eller praktisering bryter allmenne forestillinger om hvordan demokratiske stater skal oppføre seg.

Denne avveiningen unngås dersom man slutter seg til den totale liberalisme slik den unge garde gjorde i Frp for noen år siden før de ble bedt om å forlate partiet. De ville ha helt åpne grenser. Fri innvandring. Prinsippet forutsatte at alle som kom også klarte seg selv uten hjelp fra den norske stat.

Utvidet geografisk ville det bety at alle som kom til Europa fikk bli der. Det ville oppheve både innvandrings-, flyktning- og asylpolitikk og være et urealistisk forslag. Og alle som kom ville ikke klare seg uten hjelp fra det offentlige, en bistand som nettopp krever oversikt over hvor mange som skal bistås og hvor mange man kan ta imot.

Europa har verken grep om sin flyktning-/asylpolitikk eller innvandringspolitikk. Lovene kolliderer med virkeligheten, og praktiseringen overveldes og påvirkes av tilstrømmingen.

Kvalifisert arbeidskraft

Nesten som en teoretisk disiplin hevet over dette diskuteres hva Europa behøver av arbeidskraft utenfra, kvalifisert arbeidskraft, når Europas pensjonister nå lever samfunnsøkonomisk for lenge og det produseres for få barn.

Regjeringene nevner både helse og omsorg og IT-bransjen. Da den tyske regjeringen ville importere datafolk fra India, et nasjonalt traume på linje med det amerikanske da Sovjetunionen laget Sputnik-satellitten, formet CDU-opposisjonen slagordet «Kinder statt Inder»: Sats heller på tysk barneproduksjon enn på indere.

I det sørlige Spania gikk tingene av seg selv. Arbeidsfør ungdom som hadde tatt seg over fra Nord-Afrika fikk ansettelse i drivhusindustrien. Den pene siden var økonomisk vekst i en fattig del av Spania, den stygge at den dels var basert på noe som minnet om forholdene på amerikanske bomullsplantasjer i slavetiden.

Berlusconi, selv et problem

Den italienske regjeringen mener at Italia nå befinner seg i en unntakstilstand på grunn av flyktningene og innvandrerne som i tusenvis kommer i nattens mulm og mørke, og kaller på felles EU-tiltak. Italia har et problem, også et akutt problem, men det er Silvio Berlusconis politisk betente regjering som skal gi seg i kast med det. Da blir gjerne problemløseren del av problemet.

Berlusconi har kjørt hardt og italiensk ut mot EU, nå ber han om felleseuropeisk handling mot ulovlig innvandring. Politisk er han ingen liberaler, men vil ha frihet for sitt private finansimperium. Med seg i regjeringen har han Liga Nord ledet av Umberto Bossi, som om innvandrere sier ting man ellers ville vente å høre fra nyfascistene. De kaller seg nå postfascister og er med i regjeringen de også. Der har de uroet Europa mindre enn hva Berlusconi og Bossi og hans fylking har gjort.