Det er noen tiår siden militærkupp og juntastyre var det første som dukket opp i hukommelsen når Latin— og Sør-Amerika ble nevnt. Derfor ble da verden også litt befippet da meldingene om kuppet i Venezuela, regionens eldste demokrati, kom før helgen. President Hugo Chavez hadde trukket seg, lød meldingene, og nå skulle en gutteklubb bestående av nostalgiske militære og desillusjonerte næringslivstopper få orden på sakene. Et misfornøyd folk var imidlertid ikke så misfornøyde at de syntes det var i orden å kuppe en valgt president, og kuppmakerne måtte snu. Men årsakene til at Hugo Chavez fikk det så hektisk i helgen er ikke forsvunnet, og han vil få en tøff jobb med å bygge opp troverdigheten sin igjen.

Høyt ut på banen

Da den karismatiske Hugo Chavez ble valgt til president i Venezuela i 1998, seilte han inn i presidentpalasset på en bølge av folkelig støtte og tillit. Til tross for et noe flekkete demokratisk rulleblad - det er ikke mer enn ti år siden han selv prøvde seg på et kupp - ble han trodd da han lovet et samfunn med mindre forskjeller mellom fattige og rike, et samfunn uten korrupsjon, og et samfunn der den ekstreme oljeavhengigheten skulle suppleres med et mer variert næringsliv.

Forhåpningene var store, og skuffelsen over at han ikke klarte å levere, og etter hvert utviklet en bajasretorikk og en udemokratisk innstilling til alle former for opposisjon, ble dermed desto større.

Den gjennomsnittlige venezuelaner er akkurat like fattig som i 1998, kriminaliteten øker raskere enn noengang, og det i et samfunn som allerede er like kjent for krimstatistikken som for sine vakre kvinner.

Korrupsjonen blomstrer like fargerikt som den alltid har gjort, og presidenten selv skal være en rev til å hjelpe venner og kjente inn i det som måtte finnes av toppstillinger.

Oljekrøll

Misnøyen toppet seg da Chavez i februar byttet ut store deler av styret i det statlige oljeselskapet Petroleos de Venezuela (PDVSA) med mer presidentvennlige sjeler. Motstand og protester fra PDVSA-ansatte og -direktører som var uenige med presidenten, ble møtt med en enda hardere linje fra Chavez, som sparket flere av direktørene i landets viktigste pengepumpe.

Den heller klønete håndteringen av politiske og andre motstandere, og tafattheten i forhold til å gjøre noe med landets viktigste utfordringer, jaget mange hundre tusen venezuelanere ut i gatene i omfattende demonstrasjoner mot den før så populære presidenten. Om Chavez hadde fått elendige karakterer i demokratifaget før, strøk han i forrige uke, da demonstrasjonene endte med at presidentens styrker skjøt på demonstrantene, og drepte minst 16 personer.

Fargerik vennekrets

Hugo Chavez er tilbake i presidentstolen etter en ufrivillig helgetur i selskap med heller illojale militære. Han fikk reise tilbake til presidentpalasset fordi kuppenes tid er forbi i Latin-Amerika, ikke fordi alle synes han er en kjekk kar. Lederne i nabolandene har svært liten sans for den uforutsigbare presidenten, men gikk ut med en unison erklæring der de tok avstand fra kuppforsøket. Vi er ferdig med den slags her omkring, lød det fra Peru, Argentina og Paraguay.

Amerikanerne var ikke like kategoriske, og avslørte at et kupp ikke nødvendigvis alltid er et kupp der i gården - det kommer an på hvor det skjer, og hvilket forhold USA har til den det skjer med. De ellers så smilende amerikanerne har surnet i takt med at Chavez entusiastisk har dyrket vennskapet med Cuba, Irak og Libya. Så sure er de blitt, at de ikke klarte å bry seg nevneverdig om at Chavez, tross alt, er folkevalgt, da de kommenterte kuppet i helgen.

Tung motstand

Hugo Chavez har fått en sjanse til, og har kort tid på seg til å vise om han fortjener den. Til tross for at de ikke har merket noen bedring i livsvilkår, slår retorikken hans fremdeles an blant de fattigste. Men det var omtrent det eneste som klarte å mobilisere noen entusiasme over presidentens tilbakekomst søndag.

Chavez trenger flere støttespillere, han må ta tak i en splittet hær, og han må rydde opp i forholdet til PDVSA, som er selve hjertet i økonomien til verdens fjerde største oljeeksportør. Det er heller uvanlig at en president, i et land som påberoper seg å være både demokratisk og markedsrettet, truer med å militarisere et oljeselskap når arbeiderne streiker.

Splittelsen i det venezuelanske folket er dyp, og handler i stor grad om forholdet til nettopp Chavez. Det er svært alvorlig for en statsleder når selv demokratisk anlagte motstandere synes det haster så mye med å skifte ham ut, at de foretrekker kupp fremfor å vente på neste valg.

Det er ikke bare interne motstandere som har en og annen høne å plukke med 47-år gamle Chavez. Som en av de viktigste oljeeksportørene til blant andre USA, har Venezuela en viktig strategisk posisjon i regionen.

Naboland som Peru og Colombia har flere ganger beklaget seg over Chavez' ulne forhold til konfliktene i de to landene. Fra Colombia er det blant annet kommet påstander om at Chavez utviser stor grad av gjestfrihet overfor det colombianske myndigheter mener er narkotikafinansierte geriljagrupper. Internt i Venezuela har opposisjonen fryktet at Chavez engasjement kan dra Venezuela inn i konflikter i nabolandene.

Demokratiene i Latin-Amerika er unge, og var inntil nylig ganske skjøre. Nå skal Hugo Chavez, som selv oppfører seg som en tegneseriefigur til tider, gjøre sitt for at noen av de siste sporene av tegneseriedemokrati forsvinner fra det fargerike kontinentet i sør.