helgegjest ANNE-BRITT GRAN Dr.philos. og frilans akademikerI Bergen bor det over 14.000 innvandrere. De utgjør 6 prosent av Bergens befolkning. Hvorfor jobber ingen av dem i viktige symbolorganisasjoner som Den Nationale Scene og Bergens Tidende? Disse er nemlig etnisk rensket for innvandrere. Teatrene og media er åpenbart verstinger når det gjelder å rekruttere innvandrere – spesielt de med mørkere hudfarge. (En innvandrer defineres her som en utenlandsfødt person med to utenlandsfødte foreldre eller en person født i Norge med to utenlandsfødte foreldre.) Hvorfor? Jo, fordi teatret og media er steder der minoritetene kan få mulighet til å representere seg selv, sin hudfarge og sin virkelighetsoppfatning. Skuespillerens farge synes på scenen; det er derfor hun ikke får spille Solveig på norske scener. Journalistens stemme høres i mediene; det er derfor hun ikke kommer til orde. Gjennom teatret og media kan innvandrerne få tilgang til en offentlighet de ellers er utestengt fra. Det vil kunne rokke ved den homogene norske virkelighetsoppfatningen.Først nå har media begynt å reflektere over fraværet av folk med innvandrerbakgrunn i sine egne organisasjoner. Bedre sent enn aldri, kan man trøste seg med, men samtidig må man spørre om det ville gjort noen forskjell om disse helt spesielle organisasjonene hadde kommet på banen før: Ville Fremskrittspartiets fremmedhat hatt samme gjennomslagskraft hvis avisenes redaksjoner hadde bestått av mange flere innvandrere? Ville de stereotype oppfatningene av innvandrere som kriminelle, urenslige, hvitløkskonsumerende skapninger da ha stått like sterkt? Kunne Benjamin-mordet egentlig vært unngått? Media har lenge levd i forvillelsen om at de kun driver og dekker virkeligheten; nyhetene forteller fakta om virkeligheten. I ytringsfrihetens og faktisitetens navn virker det derfor plausibelt å skrive at 40-åringen som kjørte over samboer og barn var en palestiner – slik Bergens Tidende nylig gjorde. Men ved å gjøre det, bekreftes samtidig myten om den kriminelle innvandreren, om innvandrermannens forkvaklede kvinnesyn, og Fremskrittspartiet høstet helt gratis en håndfull nye velgere. Var det det som var meningen? Media dekker ikke virkeligheten; media velger ut bruddstykker av den og presenterer den i et bestemt perspektiv. Slik skaper media en bestemt virkelighet, en bestemt måte å se på og bestemte stereotypier av innvandrerne. Samtidig er enhver medial ytring en handling som får konsekvenser i virkeligheten. "Godt han var palestiner," var en replikk som falt når den opplysningen dukket opp, underforstått at "de er jo ikke som oss". Derfor er det helt nødvendig å bringe minoritetsstemmene på banen, ikke fordi de skal skrive om minoritetsstoff, men for å bringe flere stemmer inn i kampen om virkelighetsoppfatningen — stemmer som vil få konsekvenser. Ved at minoritetene deltar i offentligheten skapes det også nye rollemodeller som forandrer bildet av hva innvandrere kan bidra med i Norge. Shabana Rehman har vist at det er mulig for en innvandrerkvinne både å stå på en scene og å skrive i Dagbladet.For tiden debatteres det hvordan innvandrerjournalister skal ansettes. Ved å lage egne utlysninger, ved å headhunte kjendiser, ved kvotering eller på rene kvalitetskriterier? Mitt svar er: Ja takk, alt sammen i riktige kombinasjoner og med noen bestemte forbehold. Man må gjerne spesifikt utlyse stillinger for journalister/fotografer med innvandrerbakgrunn, slik Dagsavisen gjorde. Begrunnelsen man kan bruke er ganske enkelt at avisen mangler den spisskompetanse og de perspektiver som minoritetene representerer. Men man må ikke begrense innvandrernes virkefelt til den såkalt flerkulturell-problematikken. Det er som å ansette kvinner for at de skal skrive kun om kvinnestoff. Kjendis-headhunting slik Dagbladet har gjort med Shabana Rehman er en annen vei å gå, en vei som i dobbelt forstand styrker minoritetsstemmen: Det er stand up-kjendisen som taler. Men rekrutteringen må ikke stoppe her. Den ene skribenten kan bli så synlig at avisen slår seg til ro med den ene. Dermed blir denne skribenten i praksis et gissel for hele rekrutteringspolitikken.Kvotering er en opplagt vei å gå for å rette opp det etniske enfoldet som preger norske aviser, inklusive denne. Man kvoterer en spesiell spisskompetanse som er knyttet til en bestemt kulturell bakgrunn. Den vanlige motforestillingen er å hevde at dette er diskriminerende. Hvorfor er det det? Nordmenn har jo hele tiden blitt ansatt fordi de er nordmenn. Hvorfor skal man ikke kunne kvotere innvandrere fordi de er innvandrere.Ansettelse på rene kvalitetskriterier er en umulighet, fordi ingen kvalitetskriterier er rene og objektive. De opptrer tvert imot som svært kulturelle, subjektive og interessestyrte, hvilket er hovedgrunnen til at høyt utdannede innvandrere ekskluderes fra arbeidslivet i Norge. Når innvandrerne selv sier - som mange av dem faktisk gjør - at de kun vil bli ansatt på kvalifikasjoner og ikke på grunn av etnisk bakgrunn, ser de bort fra dette faktumet. Selvfølgelig må innvandrerne som norske søkere ha relevante kvalifikasjoner, deretter må de kvoteres. Dette er ikke diskriminering. Det er en investering – i en ny virkelighet.