Av Morten Borgersen, teatersjef Den Nationale Scene

De tre viktigste stykkene til Grieg: «Vår ære og vår makt», hvor hovedtema ifølge dikteren selv var sammenheng mellom kapitalisme og krig, fra erfaringene under 1. verdenskrig og påstanden om hvordan rederne håpet på en ny krig, ble oppført sist på DNS i 1976. «Men i morgen» baserte seg på riktige hendelser i norsk forretningsliv og viser hvordan rustningsindustrien er underlagt sine egne lover. Det ble oppført senest i 1982 på DNS. «Nederlaget» som handler om Pariserkommunens kamp med direkte linje til datidens borgerkrig i Spania og er kanskje av de mest universelle av Griegs stykker, og ble oppført på DNs så sent som 1994. Og ligger derfor ennå nær i tid i forhold til ny oppførelse.

I senere år har det vært mer sporadisk med dramatikersymbiosen og teatret, med unntak av f.eks. Gunnar Staalesens dykk ned i Amalie Skrams Hellemyrsfolket og gjennom sin 1900-trilogi som nå er blitt teater.

Teatret må selvsagt speile verden der ute. Men hvilke kamper er det som skal og kan utkjempes på teaterscenen? Det samtidige teater kan ikke i dag være like naivt og svart/hvitt som på 70-tallet. I dag bør det helst ha et fragmentarisk, absurd perspektiv og gjennomskue ferdige løsninger og fasitsvar. Både etter Murens fall, etter de store flyktningstrømmer og etter terroraksjoner, finnes det ikke enkle løsninger på noe. Det er både utfordrende og bra for et mulig samtidig teater. Tiden er gått av ledd, sier Shakespeare og ve den som ikke ser det. Teatret holder faktisk godt øye med tiden og med andre kunstarter. Om vi ser mange referanser og sitat fra andre medier av teatret selv, så ser vi ikke minst hvordan film, tv, reality, dokumentarisme, performance, standup og politiske manifest har latt seg påvirke av teatret.

På midten av 30-tallet ga Nordahl Grieg ut tidsskriftet «Veien fremover». Her skrev Grieg en slags programerklæring om at den eneste måten å hindre ny krig på, var å kjempe mot det reaksjonære samfunnet som fører til fasiscme og krig og å kjempe for et nytt sosialistisk fredelig samfunn. Teatersjef Hans Jacob Nilsen skrev en artikkel til tidsskriftet om Teatret i dag. Her et utdrag:

«... Hver dag ser vi hvordan tankenes og åndens våpen simpelthen settes ut av betraktning som fullkommen verdiløse ... følelsen av maktesløshet overfor begivenhetenes gang ... slik ser tidens ansikt ut. Det er som om selve grunnlaget for kunsten glir bort. For kunsten bygger på troen og livet, dets skjønnhet, dets evne til å fornye seg selv. Livets overskudd er grunnlaget for all kunst. Kunsten må alltid rastløst søke fornyelsen ... for kunsten vil derfor et visst spennings— og motsetningsforhold til det bestående alltid være en nødvendighet - en livsbetingelse. Hver gang kunsten bryter med stivnede former og prinsipp, når den søker nye uttrykksmidler, levendegjør nye tanker, da er reaksjonen alltid på vakt. Ingen kunstart kan nå menneskene så direkte som teatret, ingen kan gi dem inntrykkene så levende og sterke som teatret. Teatrets oppgave i vår tid? Først og fremst å øke menneskets erkjennelse, deres tro på menneskesinnets uendelige muligheter. Det skal hjelpe oss å få det mot som tiden mangler: Motet til å leve.

Ibsens stykker fra åpningsperioden har ikke overlevet sin tid, med unntak av Fru Inger til Østraat. Kanskje heller ikke helt Nordahl Griegs, fordi de var så forankret i sin samtid og referansene i dag blir svært opplagte med vår tids forståelse. Det betyr ikke at de ikke var viktige og det betyr ikke at vi ikke trenger bruksdramatikk fra sin egen tid. Dagens dramatikere skriver stort sett om tosomhet, familieliv og mislykket kjærlighet og om individets behov og plass, i et forsøk på å kopiere Lars Noren og Jon Fosse. Samtidsengasjementet i dramatikken er fraværende. Bruksdramatikk tegnet inn i vår tid ser vi lite av her hjemme, til tross for temaer rundt oss i hverdagen og verden.

Gratulerer med dagen, Nordahl Grieg!