Av Frank Aarebrot,medlem av Arbeiderpartiet

Ikke av selve saken. Det kan på mange måter være interessant å vurdere sider ved vår statsforfatning oftere enn vi gjør. Det som opprører meg er valg av tidspunkt. For å uttrykke meg litt gammeldags, synes jeg at stortingsflertallet i denne saken opptrer både smakløst og udannet. Det er litt av en «bryllupsgave» de gir Kronprinsen. Erfarne politikere som Stoltenberg, Sponheim og Bondevik — to av dem endatil statsminister og statsministerkandidat - kan da umulig være blind for at dette vedtaket kan kaste en ubehagelig skygge over en stor begivenhet for vår tronfølger og hans familie.

Bondevik begrunner forslaget, formodentlig på vegne av flertallet, med at «dersom en fremtidig tronarving sier fra seg retten til tronen, kan det være nyttig å ha tenkt igjennom alternativene». Sant nok, men dersom en tronarving skulle finne på å gjøre dette, er det vel ytterst tvilsomt at det ville skje umiddelbart i forkant av regjerende monarks bortgang. Når man så velger å starte utredningen akkurat nå, vil mange se en sammenheng mellom tidspunktet, valgkampen og den diskusjon vi har hatt i sammenheng med kongebarnas valg av ledsagere. Dette smaker ekkelt av situasjonsbestemt konstitusjonalisme og stemmefiske i snerpethetens og Café-Latte-republikanske farvann.

Men Venstres og KrFs dannelse er ikke mitt anliggende i dette innlegget. Det får venstrefolk og KrF-ere som respekterer kongefamiliens 96-årige innsats, ta seg av. Jeg er opptatt av mitt eget parti, Arbeiderpartiet. Jeg kan ikke se at dette forslaget er del av Aps arbeidsprogram for inneværende stortingsperiode. Jeg er heller ikke kjent med at saken har vært behandlet på partiets landsmøte - enn si i grunnorganisasjonen. Under disse omstendigheter er det derfor mulig å anvende valgvettregelen: «Vend om i tide - det er ingen skam å snu!». Arbeiderbevegelsen burde også tenke litt på sin historie. Jeg har personlig vanskelig for å forestille meg at mulige konstitusjonelle presidenter som Christian Michelsen eller Fridtjof Nansen ville vært like opptatt av rettferdighet som politisk prinsipp som den forrige Haakon var det i 1928 da han ba Christoffer Hornsrud fra Ap om å danne regjering. Slike betraktninger er ikke særlig relevante i forhold til om vi vil ha republikk eller monarki som statsform en gang i fremtiden, men de er relevante i forhold til om vi bør vise vår nåværende kongefamilie aktelse og alminnelig høflighet.

Jeg synes altså at det må være helt i sin orden at Stortinget, som planlagt, vurderer forfatningen, men jeg ser ingen spesiell grunn til at spørsmålet om statsform skal trekkes ut av denne sammenhengen ved en egen utredning før bryllupet (og valget!). Arbeiderpartiet bør være rakrygget nok til å avstå fra stemmefiske blant landets Ari Behn-skeptikere (jeg er selv en av dem). Overlat i stedet disse fiskebankene til Venstre og KrF. Jeg er overbevist om at mange flere velgere vil reagere negativt på stortingsflertallets ufølsomhet og smakløshet overfor en kongefamilie som ikke har foretatt seg noe som konstitusjonelt skulle tilsi en forfatningsmessig avklaring. Yngre medlemmer av kongefamilien har forelsket seg, men dette er ikke en situasjon som i seg selv fordrer en forsert utredning av statsformen. Uansett om vi er monarkister eller republikanere, fortjener vårt statsoverhode, hans familie og denne familiens historiske innsats for oss alle at vi viser alminnelig dannelse.