Solidaritetsalternativet er ikke lenger noe alternativ, verken for arbeidstakerne eller arbeidsgivere. Dermed er det duket for kamp om hva skal komme istedenfor. Den kampen avslører en fagbevegelse med større sprik i interessene enn på lenge, og en arbeidsgiverside som ikke helt vet hva den møter utover våren. Det eneste arbeidsgiverne kan være sikre på, er at temperaturen blir høy, og kravene ubeskjedne.

Tjuvstarten

I dag samles representantskapet i LO for å bli enig om retningslinjer for årets lønnsoppgjør. Tradisjonelt innleder det den rituelle dansen frem mot en enighet utpå våren en gang. Da har Fellesforbundet og eksportnæringene sagt fra om hva de synes nasjonen tåler av lønnsvekst. Etterpå kommer stat og kommune, som får beskjed om å operere godt innenfor rammene som verdiskaperne er blitt enige om.

Slik var det i hvert fall før, under solidaritetsalternativets glansdager. Slik er det ikke nå. Lønnskampen startet lenge før jul, og sykepleierne er til og med i gang med streik allerede. Det har utløst harde reaksjoner fra blant andre LO-ledelsen, som ikke synes sykepleiernes uvanlig aggressive holdning står helt i stil med det milde omsorgsimaget. Men det er ikke bare sykepleierne som har bestemt seg for å prioritere omsorgen for seg selv i år.

Arbeidstakere og arbeidsgivere på lag

Lønnsdannelsen må skje i konkurranseutsatt sektor, brumler de gamle fagforeningspampene i Fellesforbundet i kor. Det er det samme koret som NHO synger i, men de gjør det selvsagt med ulikt utgangspunkt. Arbeidsgiverne orker ikke bruke mer tid og penger på reformer og utjevning. De ser helst at lønningene bestemmes lokalt. Enten av den enkelte bedrift, som da kan skule til egen inntjening før tilleggene bestemmes, eller av den enkelte kommune, som kan sette lønninger med utgangspunkt i hvilken type kompetanse den ønsker å tiltrekke seg.

Den slags er vanligvis dårlig fagforeningsspråk. Lønnsoppgjørene skal brukes til å tette igjen lønnsgap mellom grupper, forskjellene skal minimeres, lyder refrenget.

Men det var før. Det var fra den tiden da et forslag om markedslønn i kommunene ikke hadde fungert som aprilspøk engang.

Om de kommuneansatte ikke akkurat går i taket av begeistring over forslaget, er reaksjonene i hvert fall mangfoldige. Akademikerne, med den gamle legepresidenten Hans Petter Aarseth i spissen, går selvsagt inn for endringen med innlevelse. Sammen med arbeidsgiversiden mener de det er det som skal til for å lokke akademikerne til å jobbe for det offentlige.

Lærerne, og de andre i UHO (Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon), er litt mer usikre, men har erfart at lønnsforskjeller kan virke lønnsdrivende.

Jan Davidsen og Norsk Kommuneforbund avviser hele tanken, og noe annet hadde ingen ventet.

Likelønns— og lavlønnsfanene henger fremdeles høyt der i gården, noe som går dårlig sammen med en taktikk som er basert på økte forskjeller.

Men noe er de enige om, alle forbundene som har medlemmer i offentlig sektor. Nå er det deres tur, nå er de lei av mantraen om at konkurranseutsatt sektor må være lønnsledende.

Valla og Bergesens lydrike

Midt oppi dette forsøker Gerd-Liv Valla å innlede sitt første lønnsoppgjør som LO-leder med en viss verdighet. Hun kunne nesten ikke fått en vanskeligere oppgave. Det murrer i alle ledd av fagbevegelsen; dette bør ikke bli noe pingleoppgjør. Men det murres fra andre hold også. Norges Bank og NHO er rimelig overbevist om at Norge går under hvis dette oppgjøret blir dyrt.

Akkurat det er en del av spillet rundt lønnsoppgjøret, og det pleier å gå seg sånn noenlunde til. Men det var før, da en Yngve Hågensen og en Karl Glad kunne gjøre unna det viktigste i badstuen eller over en kopp kaffe. LO-Valla og NHO-Bergesen har ikke engang tilnærmet den samme kontrollen over oppgjøret, og sistnevnte vil ikke ha det heller.

Det er det stadig flere av Vallas egne som heller ikke vil ha. LO Service-leder Per Østvold har lenge kjempet mot de sentrale oppgjørene, og for forbundsvise oppgjør. Mye tyder på at han er i ferd med å få flere tilhengere i LO-systemet. Valla selv prøver å fange opp to motstridende signalstrømmer fra tillitsmannsapparatet sitt.

Fellesforbundet får gåsehus ved tanken på at andre enn konkurranseutsatt sektor skal sette nivået på lønnsveksten, noe Valla tidlig erklærte sin enighet med. Etter godt med kjeft fra de LO-organiserte i stat og kommune, har hun nå bestemt seg for å støtte dem også. Av og til er det nødvendig at enkelte grupper får et løft i offentlig sektor, heter det. Men det skal være de gruppene som LO definerer, ikke vidløftige sykepleiere som knapt ber noen om lov til å gå i krigen.

Mindre forutsigbart

Når årets lønnsoppgjør omsider er over, kan de siste restene av solidaritetsalternativet begraves i fred og ro. Det samme kan maktstrukturen i norsk arbeidsliv. De kommende oppgjørene kommer til å bli mye mer fargerike, og mer uforutsigbare enn de har vært på lenge. Spenningen knyter seg til hvem som taper, og hvem som vinner på det.