DET VAR I LAURDAGSAKADEMIET på Voss at tanken dukket opp om å arrangere et årlig seminar til minne om filosofen fra Myrkdalen, Hans Skjervheim (1926-1999). Seminaret er nå gått inn i sitt sjette år, og tilstrømningen har bare økt med årene. Første gang, i 1995, meldte 200 deltagere seg, i inneværende år omkring 400. Seminaret er blitt holdt på Stalheim Hotel, og årets foreleserliste var imponerende: Kåre Willoch, Peter F. Hjort, Arne Johan Vetlesen, Jorstein Børtnes.

Mens andre seminarer sliter med oppslutningen, seiler Skjervheimseminaret i medvind. Hva kan grunnen være? Hva er Skjerveheimseminaret, og hva forbinder deltagerne som kommer fra hele landet og våre naboland, i et så overraskende høyt antall? Finnes det paralleller i andre land?

At tanken fra Laurdagsakademiet skulle ha en slik fremtid i seg, drømte vel ingen av Skjervheims sambygdinger om. Hans Skjervheim flyttet grenser i norsk filosofi og kulturliv. Kanskje det viktigste ved hans innsats. Han flyttet filosofien ut av instituttene, over i samfunnslivet hvor den ikke hadde vært siden Monrads tid. Det var en begivenhet som det er all grunn til å bevare og tydeliggjøre sporene av. Og Laurdagsakademiet er et kulturmiljø med gode forutsetninger for å sette tanken ut i livet.

På det første seminaret var Hans Skjervheim til stede, som taus tilhører efter at et hjerneslag hadde rammet ham kort tid i forveien. Hans tilstedeværelse i denne tilstand, i rullestol, rystet deltagerne ut av likegyldigheten. Ordene fra en dikter som man fra hotellet kunne se barndomshjemmet til, Per Sivle, ble levende, «Merket det står om Bæraren stupe».

Det kom blant andre en ung jente fra Finnmark. Hun var i slutten av tyveårene og lærer i ungdomsskolen. Hun hadde meldt seg på, men ikke uten bekymring. Hun hadde lest Skjervheims nå klassiske essay «Deltakar og tilskodar», og var blitt interessert, men hun følte seg ikke kompetent til å delta i det hun antok var en lærd forsamling. Hun hadde ikke studert Skjervheims forfatterskap, var ikke filosof, hun hadde ikke engang samfunnsfag i sin studiekrets.

ARRANGØRENE BEROLIGET henne med at det ikke bare var for spesialister, at det var et karrierefritt forum, det vil si at man verken fikk pluss eller minus om man briljerte eller dummet seg ut. Ved avslutningen på seminaret traff hun igjen personen som hadde forsøkt å berolige henne. Nå var hun glad for at hun hadde overvunnet bekymringen; når hun kom hjem ville hun ta for seg Skjervheims bøker. «Dette angår jo alle, også lille meg,» var hennes avskjedsreplikk.

Det var ikke lett å få denne replikken ut av hodet: gav den ikke vink om et særpreg ved det norske kulturklimaet? Tenk bare på hva som ville ha skjedd i Frankrike om en ungdomsskolelærer hadde meldt seg på til et Bergson-seminar. Hun ville nok blitt høflig mottatt, som en kuriositet, et personlig tilfelle, utenom det normale. Nå ville det ikke ha kommet så langt i Frankrike at en slik deltager møtte opp. Det er nedlagt i folkesjelen en ærefrykt for det profesjonelle som gjør at ingen ungdomsskolelærer kommer på den tanke å melde seg til et seminar om Henri Bergson. Det ville neppe ha skjedd i Tyskland heller, og trolig ikke i vårt naboland Sverige.

Sannsynligvis står vi her overfor et dansk-norsk særpreg, med røtter i Grundtvig og tysk romantikk. Det er grunn til forbehold: Det er påkrevet å markere grensene omkring fagene, og særlig om filosofien, som har en så omstridt status. Filosofien kan ikke unnvære de høykompetente, lærde miljøene som trekker opp utsyn og grenser i bredde og dybde. Den kritiske besinnelse har her sine beste forutsetninger. Og Frankrike har vært et foregangsland når det gjelder skoler og trender. Filosofiprofessoren fra Sorbonne, Jean Wahl, (1888-1974) levendegjorde selve formidlerrollen, som en Hermes fløy han fra sted til sted for å knytte forbindelser mellom kjente og ukjente i det nasjonale og internasjonale miljøet.

Nå er det ingen grunn til å prise travelheten i filosofien. Det finnes såkalte papermiljøer, hvor efter sigende ingen hører på foreleseren, da alle vet at foredraget snart kommer på trykk i de kjente organer. De bruker tiden, sier onde tunger, til å skrive egne papers!

Det er neppe amatørskap som preger de dansk-norske Grundtvig-inspirerte kulturmiljøene. Rune Slagstad har satt navn på dem, folkedannelse. Derved fant han det overordnede begrep for en rekke grupperinger som har figurert under forskjellige navn, som målbevegelse, avholds— og frilyndt ungdomslag. Folkedannelse, slik Slagstad forstår det, er en åndsimpuls som forener tysk romantisk filosofi og britisk-fransk opplysningsfilosofi. I Tyskland fikk jo folkeligheten et høyst tvilsomt forløp, mens den i dansk-norsk sammenheng ble et demokratisk kulturpotensiale.

HER ER VI VED SELVE LIVSNERVEN i Skjervheimseminaret – og ved noe av forklaringen på den store tilstrømning til de årlige sammenkomstene.

Det er et privilegium og en forpliktende arv. Ildsjelene i Laurdagsakademiet, Hermund Slaattetlid og Trygve Refsdal, har kjent sin besøkelsestid. Å arrangere et seminar med så mange deltagere er blitt heldagsjobb. Det kommer godt med at den ene er klassisk filolog, den andre forstutdannet bedriftsleder. Nå har Skjerveheimseminaret også fått en avlegger: I år ble det for første gang holdt et tredagers arbeidsseminar på Stalheim, med en øvre grense i antall deltagere på femti. Skjervheimseminaret er noe mer enn et særnorsk kulturfenomen. Det kan bli et bidrag til den felleseuropeiske kultur som skranter, av mangel på opprinnelighet i naturfølelse og tankeliv.