STEINAR HANSON

Det norske monarkiet er tuftet på en verdig og pliktoppfyllende rolle hos konge etter konge fra 1905 til i dag. Underveis er antallet republikker i verden rundt oss blitt mangedoblet, mens kongedømmene er redusert til en liten gruppe i den nordlige og sørlige delen av Vest-Europa, med noen slengere ellers i verden. Argumentene for å la en bestemt familie ha arverett til embetet som statsoverhode er ikke særlig gode i teorien, men finner betydelig støtte i tradisjon og praksis. Hvorfor endre noe som fungerer greit, som folket slutter opp om, og som ikke står i veien for demokratiet? Men det maktesløse monarkiet er en skjør plante. Det må befeste seg ved stadig å gjenta og utvikle de rollene som folket krever at det skal fylle. I Norge er disse kravene stort sett begrenset til verdighet og representativ plikt.

Ulmende uro

Det finnes knapt ett punkt å bebreide de norske kongene for når det gjelder å oppfylle akkurat disse kravene. Mye tyder på at nestemann i kongerekken også vil holde seg til hovedlinjen i det oppdraget hans oldefar fikk i 1905. Likevel er det ulmende uro rundt kongefamilien og monarkiet. Den er ikke skapt av de av oss som er prinsipielle republikanere. Den er skapt av familiens nykommere og den særegne fristelsen som alle kongelige utsettes for: Kjendiseriet.

Ukeblader og sladrespalter over hele verden har i årtier kretset rundt de resterende kongefamiliene i Europa. Disse mediene har vært inntrengende, men i tilfellet Norge har de inntil nylig ikke hatt stort annet å rapportere enn brylluper, prinsefødsler og begravelser. Det nye er ikke bare at alle har fått mer å snakke om fordi Mette-Marit hadde en vill fortid og Ari Behn en merkelig bok med seg på lasset inn i det kongelige. Det virkelig nye er at flere av kongefamiliens medlemmer aktivt besvarer underholdningens ønsker. De blir selv påtrengende. Mest pinlig å beskue er naturligvis tronarvingens svigerfar. Noe mer alvorlig er prinsessens forsøk på å utnytte sin rolle i ren kommersiell hensikt.

Selv den som overhodet ikke har tenkt å bla i den nye boka fra prinsessen og hennes ektemann, tvinges til å forholde seg til dens språkblomster og utgivelsesform. Er det rett eller galt å spekulere med eget bryllup på denne måten — et bryllup «vi» har betalt for? Ville noe slikt blitt utgitt om ikke den ene forfatteren var av kongelig byrd? Spørsmålene er påtrengende. Ari Behn og hans prinsesse trenger seg på i en form som likner på den stilen som andre kjendiser og underholdere pleier å opptre med. De stiger ned - ikke til folket - men til hoffnarrenes rekker.

Mange tiårs forsøk på å gjøre de kongelige til en integrert og aktiv del av ukebladenes verden og kjendisenes krets er i ferd med å lykkes. Det er usikkert om aktørene selv ser hva de er i ferd med å gjøre. Muligens har de tolket ønskene om et moderne og mer folkelig monarki likelydende med større deltagelse i underholdningsindustrien.

Alvorlige spørsmål

Ingen har rett til å nekte Märtha Louise å tjene penger. Men man kan stille alvorlig spørsmål om hennes rett til å gjøre det som prinsesse. Det viktigste spørsmålet er likevel hva hele dette forsøket på å trenge seg inn i underholdningsbransjen har å si for monarkiets stilling. På kort sikt kan det kanskje tilfredsstille visse deler av befolkningens umettelige ønsker om å ta del i de kongeliges gjøremål. På litt lengre sikt er det undergravende for kongedømmet som en respektert institusjon. Det blir lettere å spørre om hvorfor vi i all verden skal ha en slik statsform når en del av dens deltakere utnytter posisjonen til de reneste egotripper.

Siden vi trolig kommer til å beholde monarkiet i lang tid fremover, hadde det vært å ønske at de som forvalter rollene i og rundt Slottet forsto at de bør fare varsomt frem. Det ene store argumentet for monarkiet - i hvert fall slik det er fremført i tiden etter annen verdenskrig - har vært at det er en styreform med representanter som ingen strides om. Selvsagt kan kongedømmet og kongefamilien overleve også om den blir kontroversiell, men da er hovedpoenget med å ha denne anakronistiske arveretten forsvunnet. Da kan vi like godt gå over til republikken med dens innebygde rett til å strides om hvem som skal være landets president. Nå er debatten og kritikken noe som man helst ikke burde fremføre, bare mumle for seg selv. Og de som får kritikk, skal egentlig ikke ta til motmæle. Det hele blir lummert - alt for lummert i et åpent samfunn. Best var det om de hel- og halvkongelige forsto at de bør la oss være i fred for dem, så skal vi også la dem være i fred.