STEINAR HANSSON

Hva skal dette partiet med motstandere når det daglig stiller seg opp på torget og pisker seg selv til blods over hele kroppen? En kritisk observatør fristes til å rope: Stans, ikke gjør dere enda mindre enn dere er!

Summen av tidligere kritikk fra politiske konkurrenter, kritikere og analytikere blekner mot hva Arbeiderpartiets egne nå mener om seg selv og sin politikk. Egentlig burde man slutte å skrive mer om partiet, bare sitte og se hvordan ormene tyter ut av det istykkerslåtte gudebildet. Det er i hvert fall knapt mulig å betrakte partiet med mer kritisk blikk enn dets egne tillitsvalgte for tiden demonstrerer. Dette er et håpløst rollebytte. Overfor deres egen djevleutdrivelse blir observatøren målbunden. Bortsett fra at man altså må skifte synspunkt og bli årvåken mot deres egen kritikk av seg selv, og forsøke å gjennomskue alle de desperate forsøkene som nå kommer for å gjøre godt igjen alt det vonde partiet åpenbart har påført folk og land.

Man har sviktet de fattige, vært for fjerne fra folks hverdag, glemt distriktene, lagt seg for langt til høyre, brukt for lite oljepenger, ikke skjønt at nå må tannlegetjenesten bli gratis, egenandelene i helsetjenesten bort og barnehagene bli mer eller mindre fri for betaling. Sosialøkonomi og budsjettbalanse er ord som skal bannlyses.

Dessuten var det meste ved regjeringen Stoltenbergs politikk feil, og den største feilen var at man dannet regjering. Og ikke nok med dette, det er gubbene som styrer og krever å få danse med de unge damene – i partiet som var først i verden med en kvinneregjering. Dessuten bruker gubbene sin makt over feministene til å få bygget ut Snøhvit-feltet, slik det ble sagt og sytet i Dagsrevyen her om dagen. Og hittil har bare et av fylkespartiene hatt årsmøte. Hvis de 18 neste blir som det første i Troms, blir det nesten parodisk å følge partioppgjøret utover våren. Oppe i det hele har nestlederkandidat Bjarne Håkon Hanssen betrodd oss at han ikke er en særlig god far, og dessuten beklaget seg over at ingen norske feminister er særlig vakre og sexy, eller hva det nå var han sa hos Skavlan i fjernsynet. Det går i surr. Ikke en dag uten en ny tabbe eller overdreven selverkjennelse, bare avbrutt av nye meningsmålinger med under 20 prosent oppslutning. Jeg glemte pensjonistene. Også dem har man nå kommet til at det er blitt gjort skammelig lite for. Likevel er de snart de eneste som sier at de fortsatt vil stemme Arbeiderpartiet. Ungdommen er blåst bort. Snart har de unge bare hørt om sosialdemokratene som innslag i satireprogrammene – og selv det blir for kjedelig i lengden.

Jeg synes synd på den nytilsatte partisekretæren, Martin Kolberg. Han er styrmann uten flåte i syndflodens tid. Den såkalte gjenreisingen av Arbeiderpartiet kommer ikke til å finne sted hvis ikke noen snart stanser flagellantene. Men det kan bli vanskelig, for hvem skal ta ledelsen? Thorbjørn Jagland er leder på oppsigelse, han er hva amerikanerne kaller «a lame duck». Dessuten er en han ivrig bidragsyter til piskingen, riktignok ikke av seg selv, men generelt av det partiet han har ledet de siste ti årene, og i særdeleshet med bitter brodd mot Jens Stoltenbergs prioriteringer og politiske krets.

At han ferierer på NHO-president Jens Ulltveit-Moes hytte samtidig som han forteller at han blir mer sosialist jo mer han reiser rundt i verden, tilhører neppe de store skandaler, men glir inn i bildet av surr. Ett av de utallige ankepunktene i de selvkritiske rundene har vært at ledende folk i Ap og LO har pleid for nære kontakter med Røkke og andre rikinger. Til og med Trond Giskes vennskap med Ari Behn, som ikke er rik, men desto mer glamorøs, er blitt gjenstand for offentliggjort bakvaskelse.

Jens Stoltenberg kan heller ikke ta styringen. Han er eneste lederkandidat, men ennå ikke lederen som med autoritet kan kanalisere misnøyens flodbølge inn i konstruktive kanaler. Dessuten er det nettopp hans politikk mye av uroen er rettet mot. Men skal han bli Arbeiderpartiets nye leder etter høstens landsmøte, bør han gjøre temmelig mye for å sette seg i respekt god tid i forveien. Om han klarer det, er et åpent spørsmål. Hvordan skal han gjøre det? Fortsette å være «ydmyk» mot all kritikken, slik han prisverdig har formulert det? Inntil oppløsningen er gått så langt at det knapt er noe å samle sammen igjen?

Den voldsomme selvransakingen i Arbeiderpartiet, som sammenfaller i tid med en ny kraftig høyrebølge på meningsmålingene, har naturligvis også sine interessante sider – for alle utenfor partiet. Det er interessant å se hvordan en fordums storhet så raskt faller i ruin. Å forstå sammenbruddet gir en inngang til forståelsen av vår egen tid. Det er vel også her håpet ligger for sosialdemokratene. Fallet og den påfølgende selvpiskingen kan iallfall ikke føre til at partiet tror løsningen på dets problemer ligger i resepter fra fortiden. Ut av kaoset må det komme noe helt nytt. Hvis ikke, fullbyrdes oppløsningen. Da er det bare å istemme en salme ved reisens slutt.