Av Per Benterud

Like raskt som fortjenesten kommer fra driften på landets kontinentalsokkel, blir pengene sendt ut igjen og omgjort til aksjer i mange til dels tvilsomme fremmede foretak. Det svimler for de fleste når vi hører at hele 120 milliarder kroner skal ha gått tapt av disse driftsinntektene.

Tapes det relativt småpenger på annen måte i samfunnet, blir det som regel stor ståhei. Men det er likesom helt all right og akseptabelt at våre penger forvaltes og havner på børsen og tapes på denne måte i disse tider av oljefondsstyrerne!

Til trøst prøver forvalterne å antyde at det arbeides «langsiktig», og at vi om ca. en 5-10 års tid (!) inn i fremtiden kan føle oss «rimelig sikre på» at disse utenlandske aksjepapirene endelig skal gi oss positivt utbytte! Så, med friskt mot holder de det fortsatt gående. Flere titalls mennesker skal bare i Norges Bank visstnok sitte og utføre dette underlige arbeid. I tillegg kommer alle de utenlandske meklerne som er involvert. Dette er fagfolk, må vite, som er svært godt lønnet, i Norge med en personlig årslønn opp mot drøye halvannen million kroner. Nå averterer Norges Bank om dagen etter enda flere folk med «spesialiserte kunnskaper» (hva nå det er), som skal øke staben til å utføre mer av dette. Resultatene hittil har vært ytterst nedslående; man kunne fristes til å kalle det en gedigen fiasko.

Tenk hva 120 milliarder kroner, som foreløpig oppgis tapt, kunne vært brukt til, for eksempel av viktige innkjøp i utlandet. Jeg kan nevne i fleng: Til nytt, moderne og mer effektivt sykehusutstyr, til ferdighus fra Sverige (om nødvendig ferdig oppsatt av svenske håndverkere), til erstatning for gammeldags skoleutstyr og utslitte skolebøker, til bedre utstyr på våre flyplasser, mer veibygging med de mange nå ledige arbeidere vi har i dette yrke, til mer kraftutbygging og modernisering av kraftverkene og overføringslinjene, områder som i årevis har vært forsømt. På sentrale områder har man latt landet forfalle, bli teknologisk foreldet og stadig mer nedslitt. Dette utsetter nå landets borgere for utrolige økonomiske og andre ubehag og lidelser, som om vi skulle bo i et ubehjelpelig og lutfattig u-land. Må vi virkelig finne oss i alt dette?