Lotte er et levende stykke Bergen. Hennes kunnskapsmengde om denne byen og de mennesker en journalist må vite om, gjør henne til et vandrende redaksjonsarkiv. Det som ikke finnes i arkivet, spør man Lotte om. Hun kan skrivemåter på alle bygater og allmenninger, hun vokter vel på at alle utenbys kolleger i redaksjonen som prøver seg på bergensdialektens spissfindige uttale og skrivemåte, kommer velberget frem til leseren.

Hun forvalter et stykke bergensk språkkultur og dannelse som denne avisen ikke kan være uten.

Fjerdesiden

Lotte kan ikke bare huske den berømte fjerdesiden i gamle BT, hun var der! Hun ble kapret til et fire måneders vikariat av daværende Gunnar Hagen Hartvedt som styrte den berømte fjerdesiden med sikker hånd.

Den nyuteksaminerte artianeren Lotte fra Tanks skole hadde riktignok markert seg som russeavisredaktør, russerevyartist og statist på teateret, men likevel. De fire månedene ble til førti år for BT.

Da Lotte kom inn i faget, var det ikke vekttall og studiekompetanse og høyskolestatus med det å være journalist. Det var et håndverk med læretid som i all hovedsak gikk ut på å skrive om alt.

På alle sider

Lotte har gjort det meste og kan rose seg av å ha skrevet på alle sider i BT, sportssiden inkludert. Så altomfattende har hun vært i sin journalistiske produksjon, at hun aldri havnet i journalistikkens myke sektor med omsorg som spesialfelt. Lotte er og har vært en reporter.

Det ble lange arbeidsdager av slikt. Lotte har gjort alt i avisen, fra å skrive om og organisere de merkeligste konkurranser, til å rapportere og intervjue og kommentere og flanere om alt mellom de syv fjell. For ikke å snakke om at alle de omlegginger og nyskapninger av bysiden hun har vært med på. Og hun skriver om denne byen slik at leserne kjenner seg igjen i tone og ordvalg.

Bymenneske

Charlotte Schønfelder er et bymenneske med sine klare begrensninger. Som byskriver vil hun helst holde seg til kommunegrensene fra 1917. Lotte synes at det kvalifiserer til både borteboerstipend og ødemarkstillegg å skulle bevege seg ut i ytre og nynorsktalende deler av kommunesammenslåingen av 1972. Hun har vært i Salhus, det skal hun ha! Men bysiden er for bergensere, basta.

Hennes urbane holdning kommer tydelig frem i F.S.A., hvilket er utlagt Foreningen til Skiidrettens Avskaffelse. Foreningens mest omstridde sak er disposisjonen av Saltfondet som skulle brukes til å finansiere salting av Holmenkollbakken, det er fremdeles ikke helt avgjort hvem som stakk av med kassabeholdningen på noen og tretti kroner. En tidligere kollega i det nordenfjeldske er fremdeles under mistanke, Lotte er ikke engang mistenkt.

Påsken i byen

Vår kollega har aldri hatt problemer med å rapportere om påsken i byen, det vil ikke falle henne inn å ta på seg klisterinnsmurte planker på benene for å gå ut i snøen. Påsken er best i byen, det har Lotte skrevet i alle år. Selv dårlig påskevær er best i byen.

Tilsynelatende er Lotte et vennlig menneske, men det er bare utenpå og må tilskrives en naturlig dannelse. Den stakkaren som slurver med språket har fått en meget bestemt rettelse, gjerne med en vennlig henvisning om hvor man kan lese mer om de grammatiske og språklige brølere som er begått. Lotte har et inderlig og varmt forhold til sin hjemby, den svulmende kraftpatriotisme har hun ikke sans for. Likevel stiller hun trofast opp og tar sine tak i 17. maikomiteen der hun for øvrig har pyntet opp med flosshatt og sløyfe og hæler som er til å få høydeskrekk av.

Hoffreporter

Som journalist skiller Lotte seg ut ved at hun alltid er velkledd og gjennomført stilig. Hun er den tryggeste hoffreporter avisen kan sende, de kongelige titler og benevnelser sitter i ryggmargen. Som festspillreporter var hun unik. Selv om de omfangsrike hattene dekket for utsyn, var det utrolig mye innsyn i alt hun skrev om det som beveget seg i Festspillenes frynsesjikt.

Dessuten har hun et bærende prinsipp for sine fødselsdager: dagen skal feires på dagen! Gratulerer med de seksti.

LOTTE Schønfelder har rukket å bli seksti år. Dagen er i morgen.
FOTO: JAN M. LILLEBØ