Vi har ikke hatt så dårlig rykte siden vikingtiden, med unntak av det som Quisling skaffet oss. Vi er ufordragelige bedrevitere, nyrike som vil være utenfor, men likevel blande seg inn i andres saker. Vi irriterer dansker, provoserer en president og mobiliserer al Qaida.

Å bli lagt merke til

Norge er et land i verden, sa en av hennes forgjengere som statsminister, og snevret man verden inn til den snørike delen som møtte til OL på Lillehammer, kunne Gro Harlem Brundtland si at det var typisk norsk å være god. Ser vi verden som virkelighetsfjernsyn, som betyr at det nesten dreier seg om noe virkelig, holder det å bli lagt merke til.

Også her lykkes Norge. En fotballkamp får dansker til å snakke om fjellapene fra taperlandet. Det kan virke pussig å vie en taper så mye oppmerksomhet. Men dette er angsten for ikke å vinne over taperen, og det er fotball, stedfortredende krig. Fotball er krigen etter at Haag— og Genèvekonvensjonene har fullregulert den. Men ikke alle vil fotball. Eller krig. Noen tar jobben og sørger for stemningen.

Norge har knapt utløst slike skriverier i sør siden vi prøvde å ta tilbake Grønland. Normalt er det nordmenn og svensker som må slå hverandre på banen eller i vitsekrigene som avløste Den store nordiske krig og annen ufred, da svenskene var fast fiende ettersom vi var underlagt Danmark, en lokal stormakt som kappet med Sverige.

Vel fire hundre år varte unionen med Danmark. Danskene er tilgitt, men ordet union var ødelagt. EU møtte Norge med et forklaringsproblem. Nitti år med Sverige skapte lillebrorskomplekser i Norge, og 1905 ga storebrorsfrykt i Sverige, åpenbaringen av konkurranse om en hovedrolle svenskene hadde tatt som en selvfølge.

Tape for Norge? Det gikk ikke an, sa svenskene og får til helgen følge av danskene. At Norge som Nordens fetter Anton oppdaget olje, gjorde ikke nordmennene lettere å tåle som vinnere. Askeladden dro ut i verden med nisseluen tett ned over ørene og med oljen og laksen og freden å selge. Askeladdens brødre kunne bli forbannet av mindre.

Uten olje var Norge fortsatt Norge. Norge var en håpløs sak. Gammeldags. En svensk minister kalte Norge den siste sovjetstaten, men det var fordi han ikke kjente igjen Sverige. Norske sosialdemokrater så til Sverige etter forbilder. Gjerne etter at svenskene selv hadde fått nye.

Ukjent bivirkning av laks

Staben til Sri Lankas president konstaterer at man ikke kan vente bedre fra en laksespisende nasjon enn at den blander seg inn i andres affærer. Med dette påvises en hittil ukjent bivirkning av å spise laks. Bra da at vi eksporterer så mye av den i stedet for å få den i oss. På den andre siden finner vi her sannsynligvis årsaken til at antallet konflikter i verden ikke går ned, når alle laksekjøperne blander seg inn i det de ikke har noe med.

Lettere er det likevel å påvise at presidenten ikke setter pris på det norske forsøket på å mekle fred mellom tamilene og Sri Lankas sentrale myndigheter og for øyeblikket føler seg like støtt av Norges statsminister som Yasser Arafat av USA da George W. Bush sa at Arafat ikke var part i fredsprosessen i Midtøsten. Sinnet har funnet veien til nyhetsbyråene og til BBC. Enda bedre.

Bak Sri Lankas haltende prosess står landets statsminister, som presidenten absolutt ikke liker. Alle som er mot statsministeren eller meklingen er, får vi tro, mot Norge, som kanskje hadde ventet å bli elsket av alle for innsatsen. Hate Norge, en lusekofte?

En talsmann for et opposisjonsparti sier at Kjell Magne Bondevik ikke er keiser av Sri Lanka. Det tror han neppe heller, han har strevd nok med å synes som norsk statsminister og får nå hjelp av Sri Lankas president.

Vel møtte Bondevik president Bush i Det hvite hus, men han måtte mase seg til jubileumstreffet i St. Petersburg, hvor USA og EU og andre som teller var inviterte. Men ikke Russlands nabo Norge. Da var Norges statsminister helt utenfor og kompenserte, da han til slutt fikk komme, med å ordne plass for nordmenn i Polens stabiliseringsstyrke i Irak. For Polen er innenfor både i Washington og NATO og snart også i EU, hvis det polske folket vil.

Til gjengjeld kom Norge på fjerdeplass i al Qaidas ranking av verdens farligste land, foran alle i NATO og EU med unntak av USA og Storbritannia, som har fast plass på slike lister. Aldri har Norge fremstått mer betydningsfullt i global sammenheng enn i denne antatte meldingen fra nettverket. Al Qaida klarte hva Eksportrådet og kong Harald aldri fikk til.

Elefanter og maneter

I Norge undret man seg over grunnen. Men al Qaida mislikte bare at Norge deltok i krigen mot al Qaida, akkurat som Sri Lankas president tok det ille opp at Norge deltok i freden mot henne. Etter Oslo-prosessen fikk både israelere og palestinere Norge i vrangstrupen, muligens sammen med laksen. Slik er det. Noen ser også Norge fare gjennom verden som en elefant i glasshus, en rolle USA vanligvis har.

En FN-diplomat ble spurt hvilket bilde han hadde av Norge og svarte udiplomatisk at han så for seg en manet. Ikke en brennmanet, den vil i det minste merkes. Man unngår brennmaneter. Diplomaten så bare noe uformelig og gjennomsiktlig, drivende i verdenshavet.

Får vi sjansen til å synes i NATO? Amerikanerne skal visstnok se for seg Kristin Krohn Devold som alliansens neste generalsekretær. De har lagt merke til henne. I Norge er man usikker på hva Bush-administrasjonen har lagt merke til hos vår forsvarsminister.

At Norge ikke er med i EU, fikk EU merke enten det ville eller ikke, i den grad at EU etter sigende forsøker å glemme det, helt til neste gang Bondevik dukker opp i Brussel for å minne om de hensyn som må tas til den som står utenfor.

Etter Bush-prinsippet er det viktigste verken å være usynlig eller likt, men å bli lagt merke til, og fotballfans, presidenter og terrorister har oppdaget oss. Fotball, krig og fred er samme sak, snill og kjedelig henger også sammen. Nå gjelder det bare å venne seg til å bli utskjelt.

KJELL MAGNE BONDEVIK: Forsøk på å bli Sri Lankas keiser også?

KJELL MAGNE BONDEVIK: Forsøk på å bli Sri Lankas keiser også?
FOTO: REUTERS