METTE ANDERSSON forsker ved Rokkansenteret

For et år siden ble Benjamin Hermansen drept på Holmlia. Nå er første runde i rettssaken mot de tiltalte over. Tor Erling Staff, som var forsvarer for Joe Erling Jahr, uttalte nylig at uniformerte nynazister ikke er å anse som rasister. Rasister er i stedet vi andre, vi som tenker at hudfarge har noe med drapet å gjøre.

Som forsvarer er det Staffs oppgave å vri argumenter og tolkninger slik at det kommer hans klienter til gode, noe vi vet han er god til fra utallige tidligere rettssaker. Absurditeten i argumentet denne gangen, at de tiltalte ikke er rasister, er åpenbar. Vi vet at de tre ungdommene har brukt store deler av fritiden sin til å rakke ned på, og offentlig trakassere «negre», innvandrere, og andre de ikke mener hører naturlig hjemme her.

Det som er mer interessant her er at Staff, riktignok på en forvrengt måte, retter søkelyset på noen større sammenhenger det har vært vanskelig å diskutere i Norge tidligere. Mens vi tidligere neste utelukkende har diskutert rasisme i forbindelse med vold utført av nynazister, åpnes det her for en bredere debatt der kulturelle og historiske trekk ved Norge og nordmenn trekkes inn.

Neger-debatten

Som innvandringsforsker havner man ofte i situasjoner der man blir stilt til rette overfor folks frustrasjoner med innvandringen og innvandrerne. Hvis man i slike sammenhenger antyder at det kanskje ikke alltid er så greit å være innvandrer i Norge, og endatil drister seg til å si at noen faktisk opplever rasisme i hverdagen, innledes svaret ofte med ordene «jeg er ikke rasist, men ...» Også i den etter hvert berømte «neger»-debatten i Dagbladet høsten 2000 var dette en typisk innledningsreplikk fra nordmenn som mente det var OK å bruke ordet «neger» om mennesker med mørkere hudfarge enn den typiske, hvite norske.

De som startet debatten, noen unge mennesker med mørkere hudfarge enn hvite nordmenn, hadde ikke til hensikt å stemple alle enkeltpersoner som brukte ordet neger som rasister. De ønsket å få fram at de heller ville bli kalt «svarte», «afrikanere», eller bli betegnet ved nasjonalitet. Deres referanse var en verdenshistorie der neger-ordet først og fremst er blitt assosiert med slaveri, kolonialisme og rasisme. Innen samme ramme har derimot ordet «svart» en positiv valør, fordi det er blitt brukt som en politisk samlende kategori av antirasistiske bevegelser i flere vestlige land. Mens disse ungdommene ville rette vår oppmerksomhet utover den norske rammen, ble de møtt med argumentet om at vi nordmenn anser ordet neger som en nøytral betegnelse. Unntakene unnskylder resten

Tendensen til å erklære seg personlig uskyldig, og samtidig anse lokalmiljøet som nøytralt, og uten betydning for holdningene, er et gjennomgående trekk i saker der rasisme blir et tema i offentligheten. Når nabolaget eller bygda blir stigmatisert og forbundet med negative trekk, er vi som regel raskt ute med å isolere episoder som særtilfeller, eller som ekstreme, ikke-representative uttrykk. Enkeltpersoner som har negative holdninger til innvandrere, eller som har utført voldshandlinger som kan tenkes å gi nærmiljøet et dårlig rykte, blir omtalt som særtilfeller som må forstås ut fra deres vanskelige barndom, eller andre individuelle karakteristika som ikke har noe med lokalmiljøet i seg selv å gjøre.

Vi finner samme mekanisme, forsøket på å gjenopprette en «nøytral», og helst positiv ramme, ved å fryse ut de ekstreme, på både nabolags-, bygde— og nasjonsnivå. Når enkeltovergriperen demoniseres, og Sogndal eller Norge kvitter seg med rasist-stemplet, blir alt som før. Eller?

Etter drapet på Holmlia i januar i fjor, er det blitt skrevet side opp og side ned om hverdagsrasismen i Norge. Sett i forhold til 1990-årene, da det stort sett var representanter for antirasistiske bevegelser som snakket om hverdagsrasisme, er vi kommet et steg lenger. Uenigheten dukker imidlertid raskt opp når vi begynner å diskutere hva som kan defineres som rasisme, og i hvilken grad rasisme kan kobles til vår historie og kultur.

Stille debatt

Mens debatten om «kultur-rasisme» har pågått i lang tid i flere europeiske land, har den knapt kommet i gang i Norge. Argumenter som «vi har aldri vært en kolonistat» og «vi var det landet som sloss lengst mot nazistene» dukker opp hvis man påpeker at det kanskje er noen trekk også ved vår historie og selvforståelse som tilsier at vi har problemer med å inkludere fremmede.

Bildet av Norge som et uskyldig land, som dessuten er på verdenstoppen når det gjelder u-hjelp og giverglede i innsamlingsaksjoner, sitter dypt i mange av oss. I land med historie som koloniherredømmer, har man vært tvunget til å ta et oppgjør med rasismen og den nasjonale historien, oppgjør som ofte har vært vonde. I Norge har vi unnveket denne debatten, selv om det ikke mangler data fra historisk forskning som viser at vi har en lang tradisjon for å ikke inkludere jøder, sigøynere og andre grupper som ikke «passer inn».

USA for nordmenn

I Øyvind Fugleruds nye bok «Migrasjonsforståelse» vises det til at i perioden 1840–1870 var nordmenn den eneste nordiske innvandrergruppe i USA som kjempet for egne etniske skoler hvor barna kunne lære seg den rene lutherske lære. En senere studie fra Illinois viste at pietismen og den strenge moralen gjorde at de norskættede ikke ble akseptert av sine sosiale omgivelser, og det blir også påpekt at de norske innvandrerne utpreget seg med en isolasjonslinje i valg av ektefelle. Kanskje det er en norsk tradisjon å være seg selv nok?