Debatt

Av Kjell Olav Pettersen,Glesvær

Lederen i BT den 30. juli tok for seg et forhold som på grunn av sin betydelige samfunnsøkonomiske betydning må få oppmerksomhet. Og det er ikke bare begrenset til spørsmålet om uføretrygdede, men også sykefraværet generelt og det forhold at man i flere yrkesgrupper opplever at mennesker velger å trekke seg ut før de har oppnådd full pensjonsalder. Noen av disse kommer på statistikken over uføretrygdede.

Men i lederen oppfatter jeg det som det i stor grad blir stilt spørsmål ved realitetene i at mennesker som har fått uføretrygd virkelig er så syke at de burde ha denne. I stor grad blir situasjonen framstilt som om det for mange er et valg der de selv har valgt å sette seg på sidelinjen. En kan til og med ha fått trygd på grunn av lidelser som det i andre land ikke en gang finnes en diagnose for. I samme båt synes mennesker som er uføretrygdet på grunn av psykiske lidelser å bli plassert.

Og dette skjer i et land som er det beste å bo og leve i.

Jeg tror forfatteren av denne lederen verken bedrer noe menneske sin situasjon eller reduserer behovet for uføretrygd ved å skrive slik han gjør. I stedet gjør han det vanskeligere både for de som er trygdet og for mennesker som sliter i jobben på tross av sykdom eller skade og som egentlig burde hatt trygd, men som ikke gjør det på grunn av all mistenkeliggjøring og alt snakk om at uføretrygdede er så dyre for samfunnet.

I så måte kan han kanskje hevde at noe er oppnådd, mennesket har jo «klart» å være i arbeid. Men til hvilken pris? Det vet bare de nærmeste som ektefelle, barn, barnebarn eller nære venner.

Men er det rett å gi avkall på alt annet for å kunne være i et lønnet arbeid?

Noen gjør akkurat det, og grunnene til det kan være flere. Noen har ikke andre å ta hensyn til og kan ta det med ro utenfor arbeidet for nettopp å klare dette. Men det er vel ikke slik at mennesker som lider av sykdommer eller følger av skader skal fratas retten til et meningsfylt liv utover det å være i arbeidslivet?

Jeg utelukker ikke at det finnes de som har fått tildelt trygd på sviktende grunnlag og at det er de som prøver seg i systemet. Det finner en i alle grupper, ikke bare de som mottar offentlig stønad. Men vi må ikke av den grunn merke enkelte grupper slik at deres situasjon blir vanskeligere. Det at en til stadighet hører at: «Alle de uføretrygdede koster for mye» er med på å gjøre dette.

Også forsøket i regi av Trygdeetaten og AETAT der uføretrygdede som ønsker det gis muligheten til igjen å forsøke seg i arbeidslivet blir berørt. Men er dette et forsøk på å lokke unnasluntrere tilbake til arbeid?

Jeg selv som har vært uføretrygdet i 13 år og som satset det meste for å klare meg i arbeid så lenge jeg selv kunne velge, mener ikke det. Det er heller ikke et angrep på en rettighet som en kanskje har kjempet for å oppnå i flere år. Jeg har derfor svart ja til et engasjement som brukerkontakt for de som kan tenke seg å gjøre et slikt forsøk.

Det vil være trist om det skulle være mennesker som egentlig ønsker å forsøke, men som i stedet lar det være fordi de er redde for å bli oppfattet som: «Var det ikke det vi sa, der har du en av dem!» Men det må heller ikke bli slik at nå skal alle som føler at de har fått et overskudd til noe mer, benytte dette i lønnet arbeid.

Jeg tror det finnes en som er uføretrygdet som kanskje etter å ha vært trygdet i flere år, har gjenvunnet en restarbeidsevne som de kan tenke seg å benytte på denne måten om forholdene blir lagt til rette for det. Dette er en ressurs som samfunnet bør få dra nytte av, ikke bare fordi det vil kunne redusere utgiftene fra Folketrygden, men også fordi de representerer både ledig arbeidskraft, nyttige erfaringer og kunnskaper. At det nå også gis overgangsmuligheter og tilskudd til arbeidsgivere som ønsker å ta i mot slike burde gjøre slike forsøk enklere.

Igjen å ville forsøke seg i arbeidslivet behøver ikke bety at sykdom eller skade nødvendigvis er bedret. Det kan være mange forhold som gjør en situasjon lettere å bære og derfor gir et overskudd som en kan ønske å nyte til nettopp det. Det kan være en endret livssituasjon eller det kan være bedre behandlingsformer og bedre medisiner. Det kan også være at en etter hvert har lært seg kunsten å leve med sin egen situasjon slik at en unngår så mange «ups and downs» Uten at en lærer å tilpasse livet til det at en ikke er den samme som før, kan en heller ikke utnytte det som er igjen. Noen kaller dette for å resignere, jeg vil kalle det å akseptere.

Kan vi så gjøre noe med så mange uføre, det høye sykefraværet og det forholdet at så mange går ut av yrkeslivet før pensjonsalder er oppnådd fordi de er utslitt? Jeg tror vi enda er må se på vilkårene i arbeidslivet. Den nye «Arbeidslivstjenesten» der det fokuseres blant annet på at en må kunne tilby tilpassede arbeidssituasjoner når det er nødvendig, er tiltak som vil kunne hjelpe mennesker til å fortsette i jobb selv om helsen skranter.