Av Andrianne Skjold,

cand.mag. i internasjonale kultur— og samfunnsstudier fra Universitetet i Oslo

Han legitimerer sine standpunkt ved å vise til sin egen status og erfaringer fra opphold i muslimske land. Dessuten må man «være både blind og døv» dersom man ikke deler hans synspunkt. Ansvaret for situasjonen i Midtøsten og menneskerettskrenkelser i øvrige deler av verden, tillegges ellers også jødisk og kristen fundamentalisme.

«Hvis et statsstyre som baserer seg på en hellig bok og utøves av presteskapet ikke har med religion å gjøre, så blir ordet religion uegnet til bruk,» skriver Fragell. Men her glemmer eller overser han et viktig punkt: Enhver sannhet består ikke bare av det vi ser og beskriver, men også av elementer vi overser og derfor ikke tar med i vår konklusjon. Dersom jeg bruker hans argumentasjon, men snur den på hode, vil jeg kunne hevde at «Jeg er motstander av politikk, fordi politikk dreper!». Siden Fragell i denne artikkelen har utpekt Islam som hovedfiende, kan jeg gjøre det samme: «Jeg er motstander av Vesten og kapitalismen fordi den undertrykker størstedelen av verdens befolkning!».

Fordi Fragell velger å se verden gjennom religionens briller og ikke ut fra et maktperspektiv, blir det vanskelig å forklare at USA og andre vestlige land hjalp Suharto til makten i Indonesia i 1965 mens hæren massakrerte hundretusener av jordløse bønder, eller at Tyrkia, et sekulært regime, har fengslene fulle av alle slags motstandere; kurdere, venstreorienterte og religiøse. Det samme gjelder for Egypt. Under en forelesning ved Universitetet i Kairo jeg for noen år siden deltok på, ble det spurt om hvordan det kunne rettferdiggjøres at islamister ble fengslet over en lav sko. Svaret var at de utgjorde en trussel for demokratiet. Professoren ved universitetet oppdaget ikke paradokset. «Et demokrati» som i uttalelsen omgående opphører å være et demokrati ...

Fragell viser til en livssynskongress i et muslimsk land i 1991, der byens profilerte imamer forlangte å holde åpningstalen. At Fragell bruker dette for å støtte opp om sitt standpunkt viser at han ikke bare har lukket for dialog, men illustrerer også poenget mitt over. Hvilken sannhet velger en å se? Da han stod overfor den første kongressen for livssynshumanisme i et muslimsk land, valgte han å fokusere på begrensingene. Når vi står overfor kvinnelige studenter med tildekte hoder i Irak, ser vi da kvinners begrensinger, eller første generasjon med kvinner som har tilgang til universitetsstudier? Dersom vi konkluderer med at klesdrakten til disse kvinnene er et symbol på undertrykkelse, hvordan vil vi da forklare kvinnelige studenter i Frankrike, Tyrkia og andre land som demonstrerer for sin rett til å bære slør? Og hvordan vil vi forklare til tross et lite antall, vestlige akademiske kvinner som konverterer til islam?

I motsetning til debatt, der partene prøver å overbevise sine motstandere om at deres oppfatning er den riktige, forsøker ingen av partene i en dialog å vinne eller skåre poeng. Målet for all dialog bør være å utveksle meninger og fremme verdi som begge parter kan nyte godt av. Når freden i Midtøsten til stadighet mislykkes tror jeg det er nettopp fordi ikke alles meninger anerkjennes som gyldige meninger - at «ekstremister» utestenges fra dialogen, som således opphører å være en dialog. I et samfunn som Norge besitter flesteparten av landets befolkning demokratiske holdninger. I Midtøsten er det omvendt. Mange flere befinner seg i den ene eller andre ekstremistiske leiren og når de utelukkes, knebles majoriteten. Det er demokratene som er i fåtall.

Således har jeg forhåpentligvis ikke bare vist hvor absurd valget av religion og islam som hovedfiende er, men også pekt på en årsak til at dialogen mellom to verdener går i stå. Fragell avslutter med å si at man klart kan dyrke Gud på humant vis, men jeg vil tilføye at man også kan undertrykke sine politiske motstandere uten å søke tilflukt hos Gud, også sekulære styrer krenker menneskerettighetene.

Selv om jeg deler Fragells forakt for krenkelsene av menneskerettighetene og islamske regimers undertrykkelse av kvinner, vil jeg hevde at hans fokus på religion som årsaksforklaring og hans måte å argumentere på, neppe virker verdiskapende. Det er kombinasjonen av hans argumentasjonsform og ensidige fokus på religion i stedet for makt som årsaksforklaring på menneskerettighetskrenkelser som fører galt hen. Det blir som å lese statistikk over voldsbruk, og konkludere med at menn under en viss alder er farlige. Årsakene til volden forblir tilslørt.