Sist nå hadde Steinar Øksengård og Bokmålsforbundet et innlegg mot professor Helge Sandøy — spekket med usakligheter. Et like usaklig motinnlegg ventes fra Mållaget om noen dager. Og så har man det gående noen uker. Det er så man ønsker seg til Midtøsten for å få fred for levenet. For er dette en debatt eller er det offentlig uthengning? Håper man å komme frem til en høyere erkjennelse om norsk språksituasjon, eller er formålet å trylle hverandre til taushet med tallmagi? Er det i det hele tatt språkstrid?

Tall og statistikk tjener verken bokmål eller nynorsk. Ja vel, nynorsk har kanskje en oppslutning på ni prosent, og i mange sammenhenger er ni et lite tall, men er det en elendighet? Hvis man regner etter, utgjorde nynorskbrukerne 407.250 personer av de 4.525.000 nordmenn som pustet ved årsskiftet. Er dette en liten gruppe mennesker? Ja vel, nynorsk er muligens blitt et rent vestlandsspråk, men er det ille? Disse menneskene administreres likevel fra Oslo, og har like mye rett og krav på statlige brev på egen målform som bokmålsfolket. Ja vel, staten støtter kanskje nynorsk med et tresifret millionbeløp hvert år, men et slikt beløp er kanskje nødvendig for å reparere den skade som forårsakes av usaklige innlegg fra både Bokmålsforbundet, Mållaget og undertegnede. (For ikke å snakke om de uhorvelige summer som brukes på bokmålsundervisning!) Ja vel, vi har lover som tvinger folk til å bruke nynorsk (25 prosent i statsinstitusjoner etc.). Og vi har lover som tvinger folk til å bruke bokmål (75 prosent i statsinstitusjoner etc.) Vi har også lover som forbyr folk å bruke engelsk i visse sammenhenger (0 prosent i statsinstitusjoner), enda engelsk er et mye større språk enn bokmål.

Ja, det er enkelt og deilig å ty til usakligheter. Det er enkleste måte å skjemme ut folk på. Og seg selv. Øksengård har nok ubestridelig rett når han sier at Sandøy ikke er professor i matematikk. Men det kan heller ikke Øksengård være, all den tid han ikke har hørt om mengdelære. Man kan godt telle noe to ganger. Et språks levedyktighet eller rett til eksistens eller rett på statlige midler til undervisning og administrasjon kan ikke måles ut fra prosentvis oppslutning. Skulle man spyle færøysk på havet? Skulle f.eks. den svenske dialekten älvdalsk, som det gis særskilt undervisning i Älvdalen, settes ut i skogen for å dø? For alt vi vet kan jo antall nynorskbrukere ha gått opp siden tyskerne forlot landet, all den tid også folketallet har økt siden da. Akkurat det vet jeg ikke. Men noen setter sikkert sin ære i å finne det ut. For saklighetens skyld.

Dette var enda et usaklig innlegg i debatten. Jeg skal innrømme det. Men jeg håper likevel jeg har klart å sette ting litt i perspektiv. La oss slippe debatter av dette slaget i fremtiden. Ingen av partene har likevel bidratt til ny erkjennelse i de tidligere debattene. Det er meg revnende likegyldig hva slags oppslutning nynorsk har i år i motsetning til hva den hadde i 1947, mot hva den normalt skulle hatt. Både bokmålet og nynorsken hadde kommet styrket ut av det hvis man gjorde felles front. Norsk som helhet må røktes. Det finnes større trusler mot norsk språkidentitet enn at nynorsk får statlig støtte. Vår delte språksituasjon er en enorm ressurs. Den gir rom for en refleksjon rundt språk og identitet i en grad vi finner få andre steder. Den gir grunnlag for en forståelse av språket andre bare kan drømme om. Vår identitet ligger i delingen av språket - ikke i fordelingen av det!

Min oppfordring til de stridende i Mållaget og Bokmålsforbundet blir derfor: Ta vare på og ha respekt for hverandres språk, og la også språket være temaet i debattene. Lær av hverandre. Gå på besøk til hverandre. Gi hverandre en god klem. På tvers av målformenes kunstige skiller. Så kan kanskje statistikken og tallmagien få hvile i fred.

Bjarte Bjørkum