Av Sverre Hugo Rokstad

For det første må forfatterne av leserinnlegget (BT 9.4.) ha meget dårlige matematikk— og regnekunnskaper, noe som bekymrer meg stort, da disse er studenter på universitetsnivå. I tillegg bruker de statistikk og tall som en viss person leser Bibelen.

Dokumentaren på TV 2 varte i 25 min., og ikke en time som beskrevet. Videre får jeg som far ros for at jeg tar ansvar, noe jeg setter pris på. Det har jeg gjort i 18 år, men mor har nektet meg. Hvordan kan fedre ta ansvar for egne barn, når mor nekter dem? Det må jo da være feil med loven, og moralen hos mødre som nekter fedre dette, være på et lavmål.

Slik barneloven er i dag, kan ikke menn kreve DNA-test uten samtykke fra mor og barn, mens mor kan kreve dette med loven i hånd. Har ikke menn mange ganger rett til å tvile på et farskap? Ut fra et likestillingsperspektiv, er loven i dag brudd på likestillingsloven og FNs barnekonvensjon.

Kvinner som er opptatt av likestilling i arbeids- og næringsliv, bør også kreve likestilling på alle andre områder. Men det som er aller viktigst her, er hensynet til barna. Alle barn har rett til å vite sitt biologiske opphav, samt få omsorg fra begge foreldre. Når en kvinne nekter å samtykke i en DNA-test, må det være noe hun er redd for. Hvorfor er vi redd sannheten?

I BT 04.04.02. var det referert til tall fra Sverige. Der mener professor Bertil Lindblom på Rättsmedicinalverket i Lindköping at 2ý5 prosent av alle barn som fødes, ikke har riktig far, samtidig som han hevder at det er store mørketall. Av 2000 testede barn i Sverige, var det 25 prosent som ikke hadde riktig far. I Norge ble det i en undersøkelse på Rikshospitalet i forbindelse med donering av organer, avdekket at 10 prosent ikke hadde riktig far. Dette er en liten, tilfeldig utvalgt gruppe, og hadde ingenting med farskap å gjøre. Hvorfor skulle forholdene være annerledes i resten av befolkningen?

Ved Rettsmedisinsk institutt i Norge viser statistikken at 23 prosent av 217 tester ikke hadde riktig oppgitt far. I Danmark er det gjennomført en studie på arvelige sykdommer i familier, og der ble det avdekket at hele 17 prosent ikke hadde riktig far. Dette må være et stort samfunnsproblem.

Tenk på alle de «fedrene» som urettmessig må betale barnebidrag. En mor «kan» i utgangspunkt utpeke en hvilken som helst mann som far, og kanskje en med stor inntekt. (Ikke for barnets skyld, men for egen fordel).

Etter at undertegnede startet formidling av farskapstester på internett (), viser statistikken at 30 prosent ikke hadde riktig far. Uansett hvilke tall man legger til grunn, er det flere tusen barn som fødes pr. år, som får oppgitt feil biologisk far.

Det som jeg ser på som meget positivt i denne saken, er at det er flere kvinner enn menn, som tar kontakt med meg. Kvinner som tar ansvar, og ønsker å rydde opp i tvil, og vil at sannheten må på bordet. Andre forhold som bekymrer meg, er at det er mange voksne barn som kontakter meg, og spør om jeg kan hjelpe dem med å finne sin biologiske far, fordi mor ikke vil fortelle det.

Dette viser igjen at det er barna som lider. Jeg har i det siste året vært pådriver til at dagens lovverk blir endret. Nå ser det ut som det blir en forandring, at også menn kan forlange DNA-test uten å være avhengig av mor. Lovforslaget har vært ute på høring, og det er stor enighet i Stortinget, regjeringen og de fleste høringsinstanser.

Norge har ratifisert FNs barnekonvensjon, men den er pr. i dag ikke inkorporert i norsk lov. For å oppfylle denne, spesielt artikkel 8, som klart sier at barn har rett til egen identitet og rett til å vite sitt biologiske opphav, kan en lov om obligatorisk DNA-test ved fødselen være løsningen. Da vil biologisk far være oppført på fødselsattesten, og alle offisielle registre bli korrekt, noe som ikke er tilfelle i dag. Dette vil i så fall bli en egen debatt.

Dersom kvinner motsetter seg dette, må det være noe de er redd for. Ved en slik lov vil vi unngå mange konflikter, og et DNA-register kan også brukes i forbindelse med medisinsk behandling. Det er ingen som hevder at kvinner er løgnere, men de kan unnlate å fortelle hele sannheten. Hvorfor blir ikke menn trodd når de hevder at de ikke er far? Er det bare kvinnene som har rett til å forvalte sannheten? Har kvinnen alltid rett?

Til slutt vil jeg få takke alle de som har støttet meg, inkl. media, stortingspolitikere, organisasjoner, Trygdeetatens Innkrevningssentral, bidragsfogder, advokater og enkeltpersoner, for at dagens lovverk blir endret.