Når vi tenker oss om, kan vi heller ikke i farten huske at noen – vel å merke det siste året – skulle ha postet hatske utfall mot DNS. Tvert imot hadde vi gledet oss over løfter om en forsiktig endring i «teaterkjempens» boulevardiserings-kurs.

Om enn litt naivt (slik valgforsker Aarebrot påpekte) hadde høstprogrammet, samt teatersjefens appell om «varme verdier» i valgkampen, gitt håp om en ny vind over et teaterhus 'modernisert' tilbake til 1909-standard. Til og med valget av «En Folkefiende» som åpningsforestilling (med eller uten klovneneser) hadde gledet oss. At vår Nationale Scene skulle ha havnet i noen som helst form for krise, var derfor for oss til nå helt ukjent. Men det underlige utspillet røper i seg selv en talende forlegenhet; teatersjefen kunne like gjerne satt overskriften:

Institusjonsteateret er i krise!

Man skulle selvsagt latt forlegenheten tale for seg. Men når vi til vår forundring ser at resten av forsvarsartikkelen er et diskrediterende angrep på de frie ensemblene, er det grunn til å reagere.

Fri scenekunst angripes for å være «ikke-kommuniserende» og for å mangle «profesjonalitet». Kobles påstandene opp mot DNS' program, reduseres her det frie sceniske miljøet til en individualisert gjeng av «logrende» frilansere.

Det som bekymrer oss er Borgersens holdninger. Det uholdbare derimot, er det totale fravær av nødvendig kunnskap og belegg som slike påstander burde baseres på.

«Keiserens nye klær» kaller Borgersen ikke-institusjonell scenekunst. I så fall måtte det i det minste kunne forventes at DNS-sjefen på forhånd hadde sendt av gårde det lille barnet som en gang for alle kunne ha 'røpet' den frie scenekunstens nakne hud. Så vidt oss bekjent, er det svært sjelden at DNS-ledelsen (for ikke å snakke om teatersjefen selv), har vært å se i folkemengden som utgjør publikum på våre produksjoner. Så hva denne «keiseren» med sine «vikarierende motiver» enn måtte ha fore utenfor Engen-teaterets metertykke murer, har Borgersen liten eller ingen kunnskap om.

«Et av hovedproblemene med det frie teaterlivet er verken nye uttrykksformer eller virkemidler, men manglende redskap faglig til å utføre og håndtere dette. I tillegg til tider å være ikke-kommuniserende».

I kunsten, er det heldigvis slik, Borgersen, at spørsmålet om, profesjonalitet vs uprofesjonalitet, om det kommuniserende vs det ikke-kommuniserende må overlates et publikum.

Borgersens «overbevisning» om hva som er god kunst, er mindre interessant satt opp mot det et stadig voksende publikum for den frie scenekunsten selv mener. Det er f.eks. vanskelig i dag å slå seg til ro med NSBs forsikringer om at de representerer den ypperste transportkvalitet, så lenge argumentene kommer fra en bedrift som selv har monopol på togtrafikken i Norge. Overfører vi problemstillingen til filmfeltet (for å unngå faren for inhabilitet) ville et tilsvarende spørsmål kunne ha vært forholdet mellom «Kristin Lavransdatter» og «Mongoland» – mellom Wam & Vennerød og «Heftig og begeistret».

Vi tror vi har publikum med oss når vi hevder viktigheten av at en film som nettopp «Mongoland» i det hele tatt får politisk og økonomisk mulighet til å bli til. Med Borgersens selvtilfredse holdninger – kastende lange skygger tilbake til Norsk Films glansdager – synes en slik mulighet på teaterkunstens område langt fra sikker.

Av Forum for fri scenekunst ved Transiteatret-Bergen, Turboteateret, KrementX, Bergen Byspill, Teatral, History Disposal Unit, Dukkenikkerne, Multiteateret, Bergen Familieteater