Mange av oss husker den gripende filmen «BE — skitne, syndige meg» - om den kristne, homofile ungdommen Bjørn Erik Andersen som ble drevet ut i selvmordet av den kirken han var en del av. Han var ett av mange eksempler på at troende, unge homofile er særlig sårbare når menigheten presser dem inn i et dilemma som ikke er til å leve med: Du må velge mellom din religiøse tro og det du opplever som dine dypeste og beste følelser: Din evne til kjærlighet og seksualitet.

Nå lanserer Levende Ords Enevald Flåten en ny, hjerterå mobbekampanje mot homofile. Mobbing er spesielt virkningsfull når den pakkes inn i religiøse fraser, fordi den rammer selve livsfundamentet for ofrene: Den religiøse tro som de bygger livet sitt på.

Det er lett å være svært prinsipiell og si at i ytringsfrihetens og religionsfrihetens navn må vi tåle at Flåten kommer med sine mobbekampanjer, fordi han begrunner dem med tolkninger av Bibelen og bruker en religiøs tv-stasjon for å gi dem slagkraft.

Det er lett å si at vi må tåle det i dagens samfunn., når det ikke rammer en selv. Jeg for min del kan godt tåle det, jeg har min selvtillit i orden. Det er ikke fullt så greit for dem som rammes av Flåtens mobbing og som ikke tåler det. Det er velkjent at mobbing får enkelte unge mennesker til å ta livet sitt All erfaring tilsier at den religiøse varianten er enda mer effektiv.

Er det virkelig prinsipielt riktig at det skal være tillatt å mobbe andre mennesker inn i døden, bare fordi man kler fordommene sine inn i religiøse fraser? Det finnes etter hvert en omfattende dokumentasjon på at det er en slik sammenheng, filmen «BE - skitne, syndige meg» er ett av mange eksempler.

Flåten bruker Bibelen som et kjøpesenter, der han plukker med seg de varene som passer hans egne ønsker og fordommer, og så lar han de varene som han ikke liker, bli liggende urørt. Han bedriver absurd bokstavtolkning av Bibelens beskrivelse av seksuelle utskeielser som er helt uten kobling mot forpliktende kjærlighet. Han gir inntrykk av at Bibelens ord rammer forhold der to mennesker av samme kjønn utfolder sin seksualitet i kjærlighet til hverandre - gjerne i et forpliktende partnerskap. Men det forpliktende homofile samliv fantes ikke som alternativ for de menneskene som levde på den tid og i det samfunn der Bibelens ord ble skrevet. Det er blitt en historisk mulighet først i det moderne samfunn.

I dag er det ikke en ulykke for alderdommen at man ikke har barn til å forsørge seg. De fleste samleier mellom mann og kvinne har slett ikke som mål å skape barn, men er et uttrykk for kjærlighet og gjensidig seksuell glede. Det er ikke avgjørende viktig å få barn som kan føre gården og slekten videre. De «fornuftige» grunner til å undertrykke homofili finnes ikke i dagens samfunn slik de gjorde da Bibelen ble skrevet.

Det er like historisk treffende å anta at Bibelen omtaler dagens homofile samliv, som det er å anta at åpenbaringer og «syn» som beskrives i Bibelen, er beskrivelser av dagens tv-tittere.

Når det gjelder bibel-«tolkning» er dessverre Flåten i selskap med store deler av Den norske kirke. De kan sin bibel, men de har ikke brydd seg med å sette seg inn i hva det vil si å leve som homofil i dagens samfunn, og drøfte det opp mot Bibelens ord om seksuelle utskeielser.

Det er bare en gradsforskjell mellom Flåten og flertallet av biskopene. I likhet med Flåten velger også biskopene å ta Bibelens ord for å være en helt bokstavelig beskrivelse av dagens homofile samliv og seksualitet. Samtidig velger de glatt å la være å ta skriftsteder fra det gamle og Det nye testamentet bokstavelig i andre tilfeller, der samfunnsutviklingen har gjort bokstavtolkningen så meningsløs at folk ikke vil sluke det.

I likhet med Flåten bidrar også flertallet av biskopene til å drive unge mennesker med sviktende selvtillit rett inn i døden. De har større autoritet i samfunnet enn Flåten har, og slik sett er de kanskje enda farligere for folk.

Men det er tross alt en viktig forskjell: Biskopene i Norge sauser stort sett fordommene sine inn i noen noenlunde forsonende ord, og de har i nyere tid stort sett holdt seg for gode til å lansere regelrette korstog mot homofile.

Flåten har derimot lansert en offensiv mobbekampanje som blant annet bruker tv som et dyktig virkemiddel for virkelig å få det til å svi.

Er det ytringsfrihet å få lov til å mobbe andre mennesker - uansett hvilke konsekvenser det får for dem?

Bjørn Erik Andersen ytrer seg ikke lenger. Han mistet sin ytringsfrihet for all evighet. Men han - og de andre som i sin fortvilelse gjorde det slutt - har likevel etterlatt seg et budskap. Det bør vi lytte til.