kronikkJulian May

Julian May leder studieprogrammet om befolkning og fattigdom ved universitetet. May forsket på fattigdom i flere afrikanske land og har hatt oppdrag for en rekke internasjonale organisasjoner og institusjoner.

EUs nye avgjørelse om å fjerne barrierer på import av jordbruksprodukter fra de 48 fattigste landene i verden, har gitt nye krefter til debatten om global handelspolitikk. «Everything but arms» initiativet (BAD) gir fullstendig skattefri og kvotefri tilgang til EU.

Bestemmelsen er et viktig steg fremover når det gjelder å stimulere økonomisk vekst i fattige land, og vil forhåpentligvis være en utfordring til andre industriland om å følge opp. Men mange fundamentale problemer angående handelsrestriksjoner mot fattige land står fremdeles uløste.

De fordelene som kan oppnås med de nye handelsvilkårene for fattige land grupperes slik:

  • Man oppfyller utviklingskriterier, som økonomisk vekst og redusering av arbeidsledighet og fattigdom.
  • Man oppnår et mangfold innen handelen, med verdiøkning, nye produkter og mer handel.
  • Det fører til økte investeringer i infrastruktur, produksjon og distribusjon, samt tilførsel av menneskelig kapital (Stevens og Kennan, 2000:5-10)
  • Disse fordelene vil gi flyt til den økonomiske og institusjonelle stabiliteten som følger markedsstyrt handel. Dette er på grunn av en mer forutsigbar og regelstyrt kontrakthandel, mer konkurranse og teknisk utvikling.

Siden man mangler et nytt globalt handelsregime, må slike avtaler fortsatt hvile på multilaterale handelsorganisasjoner, med Verdens Handelsorganisasjon som den viktigste. Disse må også tøye avtalenes prinsipper på nye områder innen handelspolitikk. Det er her det oppstår motsigelser mellom idealene BAD uttrykker og implementeringen av de tiltakene som skal gi full uttelling av fordelene nevnt ovenfor.

Fire punkt er her spesielt interessante:

For det første vil det ha innvirkning på andre nasjoner som ikke er registrert som verdens fattigste. Tradisjonelle leverandører til utviklingsland uttrykker allerede deres bekymring over innvirkningen BAD vil ha på deres egen økonomi. Man må spørre seg hvem som tjener på konkurransedyktige priser på produkter som vil nå EU. Og hvilken handel vil bli redusert på grunn av de nye konkurransedyktige produktene fra de fattigste landene?

Siden noen av disse landene vil være grensetilfeller når det gjelder fattigdomsbegrepet, og det vil ha innvirkning på lavinntektsgrupper i mindre fattige land, vil det muligens øke den globale fattigdommen, ikke redusere den.

Det andre punktet gjelder kriteriene man setter for å kunne bli kategorisert som fattig. Oppmuntrer man til en strøm av «fattigdomserklæringer», på grunn av ulempene som følger med å bli ekskludert fra gruppen?

Elfenbenskysten og Senegal er nå ikke inkludert blant de fattigste landene (LLDC-kategorien), selv om disse er rangert henholdsvis 154 og 155 i UNDPs Human Development Index. Lesotho og Maldivene som opptar plass 127 og 89 er derimot med. Skyldes dette suksessfull lobbyvirksomhet eller bedre opplysninger som landenes fattigdom?

Forflytning av rikdom innen disse landene er heller ikke tatt med i beregningen. Sør-Afrika, som er rangert som nr. 103, er heller ikke inkludert i LLDC-gruppen. Men indeksen til den afrikanske befolkningen i Sør-Afrika, ville plassert dem på en 139.-plass.

Det tredje punktet angår LLDCenes eksportkapasitet, som vil være så begrenset at konsesjoner og skatte— og kvotefritak vil ha liten innvirkning på veksten og sannsynligvis ingen innvirkning på fattigdommen.

EBA-initiativet forutsetter at LLDCenes handel innen jordbruksprodukter innebærer en tilfredsstillende infrastruktur (Europakommisjonen, 2000). Å oppfylle standarder innen den globale økonomien, samt å nå de hygieniske standarder kan fort bli et problem. Likeens er evnene til øke jordbruksprodukters verdi mest sannsynlig begrenset.

Sist, og mest avgjørende, er spørsmålet om en fjerning av restriksjonene på handelsaktivitetene til fattige land mot rike land, vil være en tilfredsstillende måte å håndtere de sidene av fattigdommen som handelsrestriksjoner bidrar til. Er adgang til industrilands marked egentlig hovedsaken med tanke på restriksjoner på intellektuell eiendom og teknologi?

Her kan restriksjoner angående adgang til billig aids-medisin, neglisjeringen av forskning på malaria og kostnadene ved å holde tritt med de teknologiske forandringene, være viktigere når det gjelder å oppnå en langvarig fattigdomsreduksjon.

I 1997 levde 11,5 millioner av de 30,1 millioner aidssyke menneskene – 37,9 prosent i utviklingsland. De hadde rundt 13 millioner malaria-tilfeller årlig – over halvparten av det globale antallet. Disse størrelsene kan sammenliknes med deres andel av den globale ris og sukkerproduksjon, som henholdsvis er 10,6 prosent og 1,6 prosent.

Malariaforskningen er ansett for å være for lite støttet når man ser på den globale størrelsen til sykdommen. Dette er ikke overraskende når man vet at nesten alle malaria-dødsfall skjer i utviklingsland. Det er påvist at omtrent 42 amerikanske dollar er investerte i malariaforskningen per antall dødsfall i motsetning til de 789 dollarene man setter inn per astmadødsfall. Tuberkulose, en annen sykdom forbeholdt fattige, er viet 13 dollar årlig per dødsfall(Anderson, 1996).

For å sette dette i sammenheng, så brukes det årlig 236 dollar på hundemat og veterinærer per hund årlig i USA, nesten seks ganger det globale beløpet til malariadødsfall, og 17 ganger mer enn på tuberkulose (Budiansky, 2000).

Å øke bistand til forskningen på disse områdene, å overtale farmasøytindustrien til å vise en større innsikt i helsebehovene i de fattigste landene, samt å redusere restriksjonene på intellektuell eiendom, vil være mer meningsfullt for fattige land enn å fjerne skatter og kvoteordninger. Men, som de nylige hendelser i Sør-Afrika antyder, vil opposisjonen mot slike tiltak, bli like voldsomme som de som kom i anledning EBA-forslaget.